Det er vakkert på gangveien mellom Puerto Rico og Amadores
Jeg må nesten advare, dette er slett ikke noe lystig lesing, men kanskje noen kan lære litt av de dumheter vi gjorde og det vi opplevde den gangen.
Turen begynte fint, vi reiste med My Travel Air, Comfort Class fra Gardermoen. Det var et digert fly, og på Comfort Class var det ?bærre lækkert?. God plass, skinnseter, egen tv-skjerm og jeg tror kanskje at vi også hadde 10 kilo ekstra bagasjevekt. Kapteinen sa at det ville bli dårlig vær slik at det kunne bli en del turbulens, men det ble det ikke, det var ganske rolig hele veien. Midt i flyet var det en toalettavdeling i underetasjen, det var et stort fly.
Vi hadde bestilt fly for seg og hotell på en annen bestilling, transfer var bestilt og vi fulgte med bussen til Puerto Rico. Det var ikke mulig å få bli med en Ving-buss til hotell Casablanca selv om Ving hadde gjester også der, så vi ble sluppet av bussen ved en taxiholdeplass i Puerto Rico og tok en taxi til hotellet. Litt merkelig dette at det ikke kan gå an å være mer smidig enn som så, det er vel kanskje fordi de vil at vi skal bestille hele pakken samlet!
Da jeg skulle betale taxien stod jeg utenfor bilen, åpnet sekken og tok ut lommeboka. Jeg betalte og la lommeboka i sekken igjen. Sekken tok jeg på ryggen for å kunne bære den andre bagasjen bort til resepsjonen som var kun noen få meter borte.
Det var mange mennesker der, noen venta på transport og mange var nettopp kommet og skulle sjekke inn. Midt mellom disse gruppene kom det en mann i sekstiårene, kanskje litt eldre, pent kledd, i dressjakke og han så ut som en som jobba på hotellet. Han geleida oss mot inngangen og pekte og forklarte at vi måtte stå der inne, der var det gratis drinker til alle som kom. Han nesten dyttet oss inn og la den ene armen rundt mine «skuldre» der sekken befant seg og den andre liksom pekende forover mens han pratet. Vi gikk dit han pekte og syntes dette var et hyggelig hotell som tok seg slik av gjestene og hjalp dem til rette.
Vi stod både lenge og vel i kø før vi fikk sjekka inn. Resepsjonisten var forresten veldig forvirret, og ga et av våre pass til sidemannen. Jeg protesterte selvfølgelig og passene gikk trillrundt en stund. Passene kunne vi få igjen dagen etter, ble det sagt. Vi fikk heller ikke noe gjestekort, men han mumla noe om at vi måtte gå i baren for å få en drink!!!!!!
Vel innstallert på rommet pakka jeg ut litt, og vi satte oss på balkongen med et glass rødvin. Av en eller annen grunn så skulle jeg hente noe i sekken min, og det var først da jeg oppdaget at begge lommebøkene var borte!!!! En med norske kroner og en med euro. En forferdelig følelse og jeg fikk vel en smule panikk!
Vi leita gjennom hele rommet og all annen bagasje, kanskje jeg hadde lagt dem et annet sted, men fant ingenting. Jeg løp ned i resepsjonen og spurte om de hadde en hjelper, en herre som hjalp til med gjestenes bagasje og lignende, men det hadde de selvfølgelig ikke. Så det må ha vært den mannen som tok lommebøkene mine. Eller kanskje var det noen bak meg i køen? Kriminelle drar vel også på chartertur eller Sydentur! Ja jeg fikk panikk, for dette var jeg nok ikke forberedt på selv om jeg trodde at jeg var det. Jeg går aldri rundt slik med sekk og penger på ryggen, men i dette tilfellet så var jeg jo så å si inne på hotellet.
Søster hjemme ble oppringt og hun ordnet slik at mastercard-kortet og bankkortet mitt ble sperret. Vi ringte Gjensidige forsikring og fikk råd om å ringe SOS Gjensidige i København. Heldigvis, gubben hadde sine eksemplar av alle kort, forsikring, bank og halvparten av pengene vi tok ut på Gardermoen så vi var jo ikke helt på bar bakke. Vi deler alltid kort og penger for å ha noe på hvert sted i tilfelle tyveri. Vi hadde tatt ut mye penger denne gangen, 400 euro for å slippe å lete etter minibanker hele tiden. På mitt kort, som ble stjålet var det 7000kr innestående + 75000 i kreditt (Hjelpe meg, det kortet skal få være hjemme heretter!). – Det ble en trist og merkelig kveld den første kvelden på sydentur.
Vi ringte til forskjellige kontorer i løpet av morgentimene, Cresco kundeservice bl annet. De kunne fortelle at mitt kort var nå sperret. Ikke noe var skjedd på kontoen heldigvis og min mann kunne fremdeles bruke sitt kort på felles konto fordi det hadde et helt annet nummer. Flott, da hadde vi penger nok likevel. Vi avbestilte hjelpen fra SOS Gjensidige, ikke nødvendig med noe pengehjelp. Vi fikk skaffet oss tolkehjelp for å anmelde tyveriet hos politiet, og avtalte neste dag for det oppdraget. Det ble også fortalt her på hotellet at safen på rommene ikke var i bruk fordi det hadde vært flere innbrudd på rommene, de kom seg inn gjennom soveromsvinduet!! Vi leide safe nede i resepsjonen, og der la vi alt av verdisaker og hadde kun litt penger i lommene, nok for en dag.
Det var da heldigvis godt og varmt til å være i desember!
Etterhvert rusla vi ned til kjøpesenteret for å roe oss litt, vi spiste lunsj og så oss litt omkring. Masse trappetrinn opp igjen til hotellet, men det er jo bra trim da. På hotellet hadde de heldigvis internett, en halvtime for 2 euro. Jeg sendte e-post til min bank i Norge og ba dem sperre mitt kort der også, det kunne ikke brukes i utlandet men det kunne jo ha vært noen norske tyver dette her. – Vi spurte etter passene våre, men resepsjonisten sa at de ikke var ferdige med dem. De skulle være klar til i morgen før vi skulle til politiet.
Vi hadde avtale om å bli hentet av Jimmie Jensen, tolken, sånn cirka elleve, og gikk ned i resepsjonen i god tid for å hente passene. Der var det to blonde finske jenter på vakt, de var under opplæring og hadde visst aldri vært på et hotell før. Hun ene gav oss to pass og et ark jeg skulle underskrive på. Jeg spurte hva det var, kvittering for å motta passet sa hun. Jeg åpna passet mitt, og underskrev. Johannes åpna sitt, men det var IKKE hans pass, det var en dame som eide det. NÅ ble det litt oppstyr kan man si, resepsjonisten kom og ble sint og sa at de aldri tok imot to pass, vi hadde fått mitt, og Johs sitt kunne aldri ha vært levert! Vi lurte på om denne avbildede damen i passet kanskje hadde fått feil pass, nemlig Johs sitt pass?
Resepsjonisten himlet med øynene og sa at det passet Johs fikk, var fra rom 704, mappen og rommet ved siden av oss. Resepsjonisten unnskyldte den glippen med at de finske jentene var under opplæring. Han gjentok også at de aldri tok inn to pass, kun ett. Og jeg gjentok at jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde levert to!!
Jeg gjorde ham også oppmerksom på det rotet som hadde blitt da vi sjekket inn, og passene gikk trillrundt mellom oss og sidemannen.
Nå ble resepsjonisten ganske irritert og sint og gjentok leksa si. Så kom jeg til å lese på den kvitteringslappen vi skulle underskrive, og der stod det min manns navn og hans passnummer. Da måtte herr resepsjonist innrømme at jo, de hadde nok hatt hans pass også ettersom de hadde notert ned alle opplysninger. Men han kunne fremdeles ikke hjelpe oss og skjønte ikke noe. Jeg ble ganske fortvilet, enda mer trøbbel, men vi ble enige om at vi bare trengte mitt pass hos politiet. Vi måtte vente til etter politibesøket med å finne ut av dette som hadde skjedd på hotellet.
Utenfor politistasjonen i Aruineguin
Jimmi hentet oss i en åpen BMV, det ble fryktelig mye vind i baksetet og kjempekaldt. Jeg tenkte at her burde jeg vært bedre kledd, jeg med mine lungeproblemer. Hos politiet gikk det veldig greit, tolken Jimmi var flink og han skulle ha 35 euro for jobben. Nok en gang, takk og pris for at vi alltid deler penger og kort, da skal det godt gjøres å miste alt.
Tilbake til hotellet var det intet nytt om passet, «I am sorry, I can`t help you» sa han, kunne ikke gjøre mer for oss, og han forstod ingenting. I all verden, var dette kun vårt problem da? Jeg foreslo at han laget et skriv der han ba gjestene om å sjekke passene sine, mulig det var feil levert. God ide, sa han, det skulle han gjøre. Før han gikk av vakt var jeg nede igjen, ingenting var gjort og hanskulle be henne som kom kl 1600 om å gjøre dette.
Vi spiste lunsj på restauranten og etterpå gikk jeg for å spørre den nye resepsjonisten på vakt om det var noe nytt om passet, Hun hadde ikke hørt noe om dette. Hun sjekka «lukene» og kom fram med det samme pass vi fikk tidligere på dagen. Hun fant da ut hvilket rom denne damen bodde på og skulle undersøke, men der var det ingen hjemme. OK hun skulle nok finne ut av dette dagen etter, jeg skulle ikke være engstelig. Takk og pris for at det fantes intelligente mennesker også her i denne resepsjonen!
Da jeg våkna om morgenen var jeg litt dårlig, forkjølet, huff da, det var ikke bra. Jeg så over min medisin og fant ut at det ikke var nok til dobbeldose hver dag slik jeg må ha ved forkjølelser og infeksjoner, dvs, en resept måtte skaffes. Vi hadde avtale med radioamatører denne dagen om å treffes på Sol y Mar, som ligger i Ancorasenteret i Arguineguin. Før vi dro, kom passet til rette, hurra, resepsjonisten med hodet i behold ringte opp til den damen som eide passet Johannes fikk utlevert. Hun kom ned, gikk og hentet passene sine i safen og akkurat, der, i hennes safe lå Johannes sitt pass!!! Tenk om HUN hadde stått på flyplassen da hun oppdaget at hun hadde feil pass?
En av båtene som går mellom Arguineguin og Puerto Mogan
Jeg fant fram til Det norske legesenteret og der bestilte jeg time til fredag før vi skulle på rekeparty sammen med de andre norske på Sol y Mar. Vi rusla langs sjøkanten og tok ferje tilbake til Puerto Rico. Det var en fin tur, og ferja gikk helt til Puerto de Mogan. Det var meningen at vi skulle bo en uke på Casablanca og så skulle vi sjekke inn på et annet hotell på Amadoresstranden. Da vi kom tilbake til hotellet denne dagen fikk vi e-post om at vårt nye hotell var overbooket slik at vi måtte ta til takke med et annet. Ja ja, annet var vel ikke å vente på en slik tur som dette!
Det norske legesenteret
Dagen etter var formen enda verre og jeg var glad for at legetime var ordnet. Været var bra og vi bestemte oss for å gå en tur mot Amadores, jeg hadde slik lyst til å se det nye hotellet vi skulle bo på. Formen var slett ikke god, men vi rusla sakte, og det var en nydelig strandpromenade som var «klistret» til klippevegen med sjøen langt der nede. Amadores-stranda var nydelig, og hotellet vi skulle til var helt ok. Vi tok taxi hjem igjen og gjorde oss klar til å dra til Arguineguin. Hos legen var meldingen klar, lungebetennelse og sengeleie. Det var et veldig moderne senter, og de tok en blodprøve som de fikk masse nedslående resultater av. Legen het Ole Petter Dronen, og sjelden har jeg vært hos lege som hadde så god tid, og som kunne gi oss så mye informasjon. Lite og dårlig søvn ble det om natta, jeg følte meg dårlig og mye verre da jeg våkna, og var sjeleglad for å være kommet i gang med medisin. Jeg husker ikke så mye av de neste dagene, sov litt og lå til sengs mye. Våre nye venner kom innom med ukeblad, bananer og honningrom.
Dette var et kaldt hotell, bokstavelig talt ettersom de øverste etasjer sto på «påler» . Heisen og ganger var omtrent utendørs og veldig trekkfullt. På vår balkong var det ikke sol før kl 1600 og sol i halvannen time før den gikk ned bak fjellet. Kanskje derfor det var så kaldt i leiligheten også. Hotellet lå ganske høyt oppe i skråningen. Hver kveld og til ca halv fire om morgenen var det en «kakafoni» av musikk og lyder fra forskjellige diskoteker nede i kjøpesenteret, og lydene blanda seg med hverandre opp til der vi var. I tillegg var det et forferdelig leven fra katter i skråningen bak hotellet, og de ula stort sett hele natten.
Utsikten fra balkongen
Selve leiligheten var ikke av de aller verste, men langt i fra hyggelig og praktisk. Bitteliten kjøkkenbenk, og det mangla mye i skuffene. Det var heller ikke vinglass der, og det burde det være i alle kjøkkenskap her ned, det er ikke godt å drikke vin av melkeglass. Sofaen og stolen var veldig vonde å sitte i. Løsningen ble å ta inn plastikkstolene fra balkongen og legge pledd oppi disse. Ellers var det så lite tekstiler i rommet at det ble gjenklang når vi snakket. Soverommet var lite, og over klesskapet var det vinduet som var tilrettelagt for innbruddstyver. Baderommet var lite, og det var ingen hylle i forbindelse med vasken. Vi måtte spyle ned i klosettet tre ganger før det ble tomt. Dusjkabinettet var «hullete» i emaljen.
Hvis vi ville se på tv måtte vi betale 3 euro pr dag, og der var ingen skandinaviske kanaler. Det er ganske merkelig, hotellet er fullt av skandinaver, bl a fra Ving, og så prioriterer de engelske og tyske kanaler, ja til og med franske. Jeg tror ikke det fantes engelske og franske mennesker på dette hotellet på denne årstiden.
Duken er medbragt! ellers var det ikke mye her
Restauranten var hyggelig, trivelig betjening og levende musikk nesten hver dag. God mat og nok å velge i, og alltid en honningrom til betalingen. Bassenget var greit nok, men sola kom sent der også. Der fantes også en hyggelig bassengbar med lunsjretter.
Resepsjonen har vi skrevet om før, og hvordan de to finske jentene kunne få jobb her, det kan man undres på. De virket som om de aldri hadde vært på et hotell før, kunne ikke forstå svensk eller norsk, og var heller ikke søte og blide. Den mannlige resepsjonisten var heller ikke hyggelig, men de to spanske damene oppveide dette, de var veldig søte og hjelpsomme.
For å bestille taxi fra resepsjonen måtte vi betale 50 cent, men vi var i grunnen sjeleglade for å kunne flytte derifra etter en uke, en veldig tøff uke. Jeg kan ikke akkurat si at vi syntes Puerto Rico og Casablanca var noen stjerneplass direkte. Hvordan vi hadde det på neste hotell? Ja det kan bli et annet reisebrev!…
Tips:
Noter opp alle «krisenummer» i mobilen, og gjerne også et sted på internett hvor du har tilgang fra alle steder i verden.
Ta kopi av pass og kort, legg kopien ut på et web-område du har tilgang til, da finner du det fra overalt i verden.
Bruk aldri ryggsekk med verdisaker i.
Del penger og kort med din medreisende
Kle godt på deg hvis du er over 50 og skal ut i åpen bil i desember.
Eljosreiser 