Japansk Ikea, en morsom opplevelse

En av de merkeligste opplevelsene vi hadde i Japan var et besøk på Ikea i Kobe. Butikken ble åpnet våren 2008. Fra før finnes det Ikea i Tokyo, men i dette området var det helt nytt og spennende for japanerne.

For å komme oss dit måtte vi ta et slags tog=buss ut mot Kobe Airport, og stasjonen ble varslet med navnet Ikea. Vi møtte digre bilder av svensk natur allerede på togstasjonen. Selve Ikea-bygningen var blå og gul akkurat som i Norge og Sverige (og ellers i verden).

Innvendig var det også som på Alnabru i Oslo, samme møbler, samme møbelnavn, samme opplegg overalt, samme varer. I kafeen var det kjøttboller på menyen. Det var digre køer overalt, og alle spiste svenske kjøttboller i kafeen. Det eneste utrolig merkelige var alle menneskene med svart hår og mørke øyne – overalt. Det føltes som en slags «drøm» som ikke kunne stemme med virkeligheten. Det ble som en surrealistisk hendelse!

Ikea-systemet er veldig, veldig ulikt det vanlige japanske handlesystemet. På Ikea må du jo finne flatpakken selv, ta den ut av hylle, få den med deg hjem og skru det sammen. Helt unikt og nytt i Japan. Våre japanske venner handle og handla, jo da, de hadde vært på Alnabru Oslo og funnet det de ville ha når Ikea skulle åpne i Kobe. Her ble det både sofa, bord og stoler.

Her finnes en godt utviklet matvareavdeling, så nå er pølsene berget. Lomper blir sendt fra Norge, og sennep og ketchup er omtrent likt i hele verden. På matavdelingen finnes en rekke skandinaviske vare, knekkebrød, svensk øl, akevitt til jul.

Men det er jo ikke bare selve handlesystemet her som er forskjellig, møblene er også helt annerledes enn det vi finner på japanske møbelbutikker, så dette er veldig spennende for japanerne, og alt som er skandinavisk er veldig IN.

Og hvordan få dette med seg hjem på buss-tog-tog-subway? Selvfølgelig, på dette Ikea var det lang kø foran det viktigste av alt, Få-Kjørt-hjem-service, et godt utviklet system her på japansk Ikea, naturlig nok. Så ble alt levert på døren noen dager senere, og vips var stuen i det japanske hjem blitt skandinavisk. Men?..husfruen satte seg fremdeles på gulvet, ved siden av sofaen, til sin norske ektemanns (påtatte) fortvilelse!

Bryllup i Kyoto


Japansk bryllupskake

Vi hadde nå vært i Kyoto en hel uke, opplevd veldig mye både på reisen og på utflukter, og den japanske bryllupsdagen (!) nærmet seg. Egentlig så hadde jo brudeparet vært gift allerede i et halvt år. De giftet seg, eller ordnet papirer som de kaller det, 26. september 2007. Men dette er ikke nok etter japansk målestokk, ingen er ordentlig gift før de har hatt den STORE festen. Det var jo litt tvil om den norske festen en måned etter, 20.10.07 var stor nok til å rettferdiggjøre å dele seng og adresse, eller om de måtte vente til den japanske festen i 20.april året etterpå!  Heldigvis, med velsignelsen i brudgommens kirke på hjemstedet, 120 gjester til festen, og en fest som varte i tolv timer, så ble det godkjent som en STOR bryllupsfest. Forøvrig var alle de japanske gjestene, bruden inkludert, en smule sjokkert over lengden på bryllupsfester i Norge. Det startet med seremoni i kirken kl 14.00 og festen ble så avsluttet kl 02.00 om natta!


tatamirom på hotellet, ferdig oppreid til fem personer

I Japan bodde vi hjemme i leiligheten hos vår sønn/svigerdatter, mens de andre norske gjestene bodde på et lite hotell i skogkanten i nordre del av Kyoto. Hotellet var hel-japansk, og det hadde nok vært litt problemer til å begynne med, især med frokosten som stort sett besto av ris, fisk og misosuppe og bare litt brød. Du verden hvor alt ordnet seg etter hvert, både med brød på bordet og at de norske fant ut at ris var sannelig bra å ha nederst i magen på starten av dagen! Storfamilien på fem hadde bestilt et tatamirom for fem, og de var veldig spente på dette. Konklusjonen var at de hadde ikke sovet så godt noen gang. Hver kveld kom det damer og redde opp madrasser utover hele gulvet, og hver morgen kom de og fjernet «sengene», la dem inn i et skap, og satte fram bord og stoler (ehh veldig lave). Japanske pyjamaser, tannbørster og alt som hører til på et japansk hotell fantes selvfølgelig på alle rom. De andre norske hadde «vanlige» rom, dvs standarden er slett ikke vanlig etter norsk standard, den er mye bedre selv om dette var et landsens hotell helt i utkanten av byen. Mellom hotellet og leiligheten der vi bodde var det kun et par minutter med et lite tog. eller man kunne gå langs elva, det tok jo litt tid da.

Bryllupsdressen til brudgommens far befant seg i den kofferten som ble borte,(se reisebrevet Japantur med forviklinger) og det ble derfor kjøpt ny dress til gubben. Det var en nydelig dress, svakt stripet, mørk, kosta 750 kr inkludert to flotte slips. Men det var feil dresstype!!! Det viste seg nemlig det at den dressen vi kjøpte noen dager før bryllupet, var maken til den omtrent alle japanere går rundt med hver eneste dag!! Der i landet er kleskoden slik at alle herrer stiller i helt svart dress til brylluper, med hvit skjorte og hvitt brokadeslips! Det var greit det, vi ut for å kjøpe «a totaly black one»  Det var vel best at ikke brudgommens far skulle vekke oppsikt med å stille i japansk «kjeledress» eller japanske arbeidsklær.

Det ble ingen svart dress, og det var i grunnen veldig synd, for den var såååå stilig, med hvit skjorte og hvitt slips. Den dressen gubben prøvde var for liten (for trang rundt magen ja), og den som var større var for stor. Etter en telefonkonferanse mellom brud og mor så ble det bestemt at vi utlendinger ikke skulle bry oss om hva som var skikk i Japan, men bruke det vi hadde tatt med fra Norge.


Stilig hotellrom

Kvelden før bryllupet sjekka vi inn på det hotellet hvor festen skulle være. Det er vanlig at brudeparet bor på «bryllupshotellet» natten før seremoni og fest. Jeg vet ikke om det akkurat er vanlig å ha med seg foreldre, men vi var nå med da. (Eller kanskje det er natta etter festen at de vanligvis bor der? Nei alt er motsatt her, så det er nok natta før at de pleier å bo på hotellet).
Det var et skikkelig luksushotell og vi angra straks på vår elendige påkledning, dongeri og joggesko, men ved nærmere studier av de andre gjestene så vi at det var helt ok, mange tusla rundt omkring der i samme «uniform».
Nydelige rom, selvfølgelig, og på alle hoteller her i Japan finnes alt du trenger for å overnatte, tannbørste, såper, hårvask, hårbørste, tøfler, morgenkåper, tannkrem, tekoker, te av ymse slag.
Toalettene er unike, de tenker selv tror jeg, oppvarmet sete, kontrollknapper på veggen, og når vi har gjort fra oss og reiser oss opp så blir alt skyllet ned, uten at vi gjør noe som helst. Hmmm, skulle gjerne hatt oppvarmet dosete hjemme også, om vinteren. Men jeg kan klare å dra i snora/trykke på knappen selv.

Like stilig baderom

Vi spiste middag i hotellets restaurant, og det var priser som sto i stil med resten av hotellet.
Hotellet, Hotel Hyatt Regency, har spesialisert seg på brylluper, og det er en stooor industri i Japan dette, med mange lignende hoteller. Til den japanske foreldregenerasjonens fortvilelse så er det 60 prosent av de unge som gifter seg på kristelig vis, selv om det ikke er deres religion. På hotellet fantes det vielseskapell, med «prest»,orgel og full pakke, alt i amerikansk stil. Noen hoteller har til og med bygd sin egen lille «kirke» i hotellhagen. Et slik bryllup, med kirke, orgel, og fest etterpå kommer opp i 400- 450 000 norske kroner!!! Og det er helt sant!!! Guiden vår, på en av turene, fortalte at japanere kun hadde råd til å ha to døtre, fikk de flere, så gikk de konkurs når disse skulle gifte seg.

Fra bryllupsfesten i Norge

Vårt brudepar gjorde unna kirke, hvit kjole, orgel og den slags i Norge for den store norske familien og vennene. Her i Japan skulle det være japansk, med tempelseremoni i shinto-templet Toyokuni Shrine (bygd i 1598). Festen etterpå fulgte det nytradisjonelle japansk/amerikanske mønsteret.


Utenfor templet

Bryllupsdagen startet tidlig, seremonien skulle starte kl 10.00 men vi måtte møte i resepsjonen kl 09.15. Der skulle en person fra hotellet følge oss til templet.
Brudens mamma, tanter, søster og kusiner møtte i kimono, og det var et staselig følge som vandret langs gatene og til templet. Vi burde nok ha tatt med bunadene våre! Vel framme ble vi vist inn i «venterom», et for hver familie. Det var et tatamirom, med puter på gulvet. To rader med puter og en pute i hovedsetet for brudgommen/bruden. Før vi kom så langt måtte vi jo ta av oss skoene da selvfølgelig.

Brudgommen i japanske klær

ÅÅÅ?.det var et merkelig øyeblikk å se minstemann vår kledd i japanske bryllupsklær, og jeg følte vel et øyeblikk at NÅ går det ikke an å «snu» tiden, nå er det norske livet slutt! Det var ganske vemodig der og da, sittende på gulvet i dette fremmede miljøet og med alt det uvisse som skulle skje, både i forhold til seremonien og også i livet framover for vår yngste sønn!
Dette var virkelig stunden for meg da jeg måtte erkjenne at ungene våre, de har vi bare til låns, – men å gi dem bort til et samfunn på andre siden av jordkloden da, til et samfunn der det er så mye merkelig som vi ikke forstår? Det er bare å godta det som skjer, vi har gjort vårt, og oppfostret ungene våre til å bli selvstendig-tenkende mennesker! Og denne karen var da voksen nok, og fått pepperbøsser til bursdagen sin for flere år siden, med andre ord: Over tretti år før han flytta til Japan.

Hans brud er odelsjente og må antageligvis overta ansvar for rismarker og gårdsbruk når hennes tid kommer. Hun er også musiker og er ansatt i samme orkester som vår sønn. Jeg kan vel tenke meg at familien på den andre siden av veggen, i brudens rom, også hadde hatt sine tanker om å gifte bort dattera si, odelsjenta, til «barbaren» fra nord som oppførte seg merkelig og var uhøflig attpåtil (etter japansk målestokk)! Uansett hva slags tanker som sikkert har dukket opp underveis, de er kjempehyggelige og varme mennesker, som har tatt imot vår sønn med åpne armer, og de viser veldig tydelig at de setter stor pris på sin norske svigersønn. Det varmer oss foreldre og gir oss trygghet for at han får det bra, også der, på andre siden av jordkloden.

Ikke lett for oss alle å sitte på gulvet, men jeg hadde øvd på det så for meg gikk det greit. «Hemmeligheten» er å skifte litt på sittestillingen underveis. Veldig greit å sitte slik, litt ubehagelig, det tar bort triste tanker om livet i sin allminnelighet, på en måte! – Vi fikk servert noe te-lignende, og presten var også innom for å instruere brudgommen om hvordan han skulle håndtere en kvist som skulle snus i flere retninger underveis i seremonien. Han prata i vei på japansk, og brudgommen nikka og snudde og vendte på denne kvisten det dreide seg om. Skjønte du virkelig alt han sa? Spurte vi etterpå. Nei da, sa han, skjønte omtrent ikke noe, men det ordner seg nok etter hvert! Selvfølgelig må han ha den innstillingen her, hvis han skal klare seg, ikke bli stresset, ta det som kommer etter hvert, så ordner det seg nok og språket vil også komme på plass.

Det var en underlig situasjon, vi var helt uforberedt på det meste som skulle skje. Vi hadde forsøkt å stille spørsmål, hva skal skje, hvordan skal vi forholde oss? Fikk ikke så mange svar og det var greit nok, vi hadde ikke husket alt likevel, og vi ble nok tilgitt for det vi gjorde galt med både oppførsel og påkledning. (Tror faktisk ikke det ble så mye galt likevel)


Når blikk kan si mer enn tusen ord

Etter te-en ble vi geleidet ut igjen, og stilt opp i to rekker, en for brud og en for brudgom, Da brudeparet og presten også var på plass gikk vi i prosesjon lengre inn på tempelområdet
Der inne, under et flott tak, var det seremonien skulle foregå. Vi satt i to rader med bord foran oss, en japansk familie på den ene siden, en norsk familie på den andre siden. Det var en underlig stemning, ganske stille, fuglesang i trærne, noen lyder, svakt og sterkt, fra merkelige instrumenter rundt oss, vi kunne ikke se dem, bare høre og ane dette. Mye rart skjedde i seremonien, med bukking og klapping og bønner og mye vi ikke skjønte. Brudens pappa var vennlig og gav oss tegn hver gang vi skulle reise oss opp, snu oss, bukke osv.

Shintoismen er en åndereligion og en naturreligion som baserer seg på at alle naturfenomener og ting har sin egen gud eller ånd. Når presten klappet i hendene var det for å tilkalle åndenes oppmerksomhet. Ja tenkte jeg det ikke, jeg satt der og syntes vel det virket litt «hedensk», og jeg visste absolutt ingenting om shintoismen. Men det var så nydelig og vakkert alt sammen!  Denne vakre seremonien sluttet med at vi fikk sake i hver vår lille messingskål som allerede var plassert foran oss på bordet/benken. Til og med vår lille gutt på åtte år fikk, men bare knøttlite oppi begeret. Det var presten som gikk og skjenket til oss alle, og det var en felles skål med «Det hellige vann».


Den norske og den japanske familien utenfor templet etter seremonien

Underveis observerte vi ganske mange turister utenfor porten som filma og fotograferte, og det hadde nok jeg også gjort hvis jeg plutselig hadde sett litt av et japansk bryllup. Vi var jo ikke helt skjult der inne, men det er vanligvis ikke adgang for noen inne i selve området. Brudeparet var kledd i japanske bryllupskimonoer med alt tilbehør, og de var litt av et syn.
Etter seremonien ble alle fotografert utenfor den staselige tempelporten. Vi har nok havnet på noen turistfoto fra Kyoto nå!

Vel tilbake til hotellet ble vår familie vist inn i en salong hvor det ble servert te, brus og vann m.m. Brudens familie fikk et annet rom. Vi fikk ikke sitte lenge der før vi ble fulgt inn til fotoseansen som foregikk i et eget fotorom. Der ble vi plassert og dandert, og fotostaben fløy rundt og retta på klær og krager og slips og folder, du verden! Alle gjestene var med på bildet (ca 40 stk). Til slutt var det bare brudeparet med foreldre som skulle fotograferes, og staben til og med plasserte bena mina, hvilken vei de skulle peke der jeg stod, og ordna med hender og hode og her var det om å gjøre å ikke røre på seg etterpå, men det ble flotte bilder.

Så var det av gårde til en ny salong hvor vi fikk utlevert meny, bordkart og hver sin drink. Overalt i disse områdene vi ble henvist til fantes det mennesker som geleidet oss hit og dit og var til hjelp for alt mulig. Før vi hadde rukket å tenke oss om så skulle vi inn i festsalen for å vente på brudeparet. I salen var det nydelig dekket med store runde bord til gjestene, og et avlangt bord til brudeparet. De var nok litt nøye på stilen her, for staben kom og plasserte våre vesker og lignende under bordet, under duken slik at de ikke skulle synes!

Det som senere foregikk var omtrent som et slags show med lyskastere og musikk. Lyset ble slukket, lyskastere mot døren, flott musikk og brudeparet kom inn og bukket dypt før de ble geleidet til sitt hovedbord. Overalt var det masse blomster, i hvitt og med grønt.
Det var taler på engelsk og japansk, og med tolk som oversatte alt. Her er det ikke vanlig med bryllupsgaver på den måten som hjemme i Norge. Her betaler alle en bestemt sum som de legger i en konvolutt sammen med et pent bryllupskort. Vårt brudepar fikk da likevel noen få gaver, fra oss norske, og disse ble overrakt i forbindelse med de norske talene (to i tallet).


Lekker mat, en av syv retter

Maten var spesiell og lekker. Det var syv retter som kom med jevne mellomrom, og noen vil vel kalle det «design-mat». Veldig lite om gangen, midt på tallerkenen, og med dekorasjoner. Gubben spiste alt, og han ble mett, jeg bare smakte litt på det meste og var fornøyd med det. Midtveis i dette , etter bryllupskake-seremonien tror jeg det var, forsvant brudeparet for å komme tilbake etter ca 45 min. I mellomtiden fikk vi servert enda mer mat og drikke, og det ble kontakt mellom bordene, kontakter mellom de to nye familiene ble knyttet, mange kom bort til bordet vårt, hilste på oss og prata om Norge. Etter denne pausen ble det samme prosedyre som til å begynne med: lyset i salen ble slukket, lyskaster på, mot inngangsdørene, masse flott musikk i høytalere og der var de igjen!! Nå var bruden i ballkjole med ny frisyre og brudgommen var i sølvdress. De kom inn med en fakkel og tente et lys på hvert bord, light-seremony kaltes dette, veldig vakkert, det skulle gi lykke til både dem og oss.


Brudeparet takker sine foreldre

Festen ble til slutt avsluttet med at foreldrene måtte stille seg opp for at brudeparet skulle takke oss for sin oppvekst og for sitt liv, og de gav oss blomster. Brudens far og brudgommen holdt tale, og det var mange tårer som falt under denne seansen. Jeg var så opptatt av all bukkingen jeg måtte foreta meg, så jeg fikk ikke med meg så mye av det som ble sagt, men jeg fikk det filmet på video og tenkte det at jeg fikk studere det senere, og felle mine tårer da.

Da festen var slutt, var det egentlig bare tidlig ettermiddag, sånn cirka 15.00 tror jeg, så for oss nordboere som er vant til laaaange bryllupsfester, vi gikk jo selvfølgelig ut for å spise om kvelden, på en restaurant der vi hadde hver våre griller oppe på bordet, med skorstein over, og vi hadde det kjempekoselig til langt på kvelden. Vi foreldre skulle stoppe igjen i Japan i et par uker til, mens resten av gjengen måtte snart begynne å pakke, de hadde et par dager til så var det slutt.

Japansk og norsk

Takket være denne romantiske alliansen mellom Norge og Japan så har vi virkelig fått lov til å oppleve en helt annen kultur og vi har fått mange utrolige opplevelser, både vonde (På sykehus i Japan, reisebrev det også) og gode. Sønn og svigerdatter har heldigvis besøkt Norge flere ganger siden bryllupet. Forhåpentligvis har vi flere opplevelser og turer foran oss, til et nydelig land med vennlige og flotte mennesker, og ikke minst for å besøke vår sønn, svigerdatter og hele hennes familie som har tatt så godt i mot oss.

Men det er et mysterium hvilken bryllupsdag som skal feires, blir det 26. september da de ordnet papirene og ble juridisk gift, eller 20. oktober da de hadde velsignelse i Sørum Kirke i Norge, eller 20. april da de hadde tempelseremoni i Japan, eller kanskje alle tre dagene?

Kyoto 20. april 2008 (litt før og litt etter)

Utflukter til Nara og Kyoto

Neste tur var heldigvis ikke så opprivende og sørgelig, som turen til Hiroshima,  den gikk til Nara, Japans første hovedstad fra år 710. Nara ligger ca en halv time fra Kyoto med tog. Vi kjørte med buss, sigtseeing med engelskspråklig guide. Jo da, guiden var japansk og snakket engelsk, men det tok vel en halv time før vi hadde knekket koden og forstod hva han sa, på engelsk. Han hadde veldig aksent, og slengte på en u i slutten av de fleste ordene. For eksempel -Side by side (ved siden av hverandre) dette uttalte han slik: said bai saidu, med veldig trykk på siste uuu. Det var en herlig fyr, og han fikk fortalt oss en hel masse om japanske tradisjoner og måter å gjøre ting på i løpet av den timen bussturen varte.

Turen vår gikk til Nara Park med Todaiji Tempel og Kasuga Shrine, et shinto-tempel.
I parken gikk det omtrent 1000 tamme hjort rundt blant publikum og templer. De var veldig glade i all slags spiselig ting, og bukke kunne de også, hvis noen så ut til å ha mat i hånda si. Det var nok best å være forsiktig hvis man ville beholde mat eller godteri for seg selv.

Todaiji Temple, verdens største trebygning, det var et overveldende syn da vi kom inn porten og fikk se templet. Det var merkelig også, omtrent som om det var levende, jeg hadde ikke blitt forbauset om det hadde begynt å ?brumme? eller noe sånt. Jeg kan ikke forklare det, det var noe med den bygningen som var litt ekstraordinært og uforklarlig.
Selve templet her ble grunnlagt i år 745. Bygningen inneholder en Buddha som er 16 meter høy og veier 500 tonn. Bak buddha-statuen er det et hull i en av søylene, og klarer man å krabbe gjennom denne er man sikret et langt og lykkelig liv. Vår minstemann klarte jo selvfølgelig dette, men vi andre hadde nok blitt sittende fast tror jeg.

Kasuga Shrine, også beliggende i Nara Park, er en av Japans mest kjente shinto-helligdommer. Det er to religioner i Japan, shintoismen og buddhismen. Vår dyktige guide fortalte det kort og enkelt slik at de fleste japanere er medlem av begge to, shinto for glede, fødsel og bryllup og buddhismen for sorg og begravelse. På veien opp til dette templet, som egentlig bestod av fire mindre templer, kunne vi vandre forbi omtrent 3000 antikke mannshøye stein- og bronselykter. To ganger i året, i februar og i august tennes alle lyktene til en fantastisk lysfest, det må være et utrolig syn!

Noen dager senere, neste guidede tur var i selve Kyoto, til Nijo Castle, Den Gyldne paviljong, Keiserpalasset og til slutt til Kyoto Håndverksenter.
Kyoto er Japans kulturby, og med mer enn 2000 templer og hager er det mer enn nok å se på! Kyoto var Japans hovedstad etter Nara, fra år 794 til 1868. Byen er omgitt av fjell og det kan bli ganske varmt om sommeren, og kaldt om vinteren. Dette er en millionby med ca 1,5 mill innbyggere, men det virker slett ikke sånn, det virker som en hyggelig småby med masse grøntområder og lave hus. Det sies at alle japanere har på et eller annet tidspunkt besøkt Kyoto, og byen er veldig populær som utfluktsted, spesielt om våren i kirsebærblomstringen.

Nijo-borgen ble bygget av Tokugawa-shogunen i 1603, og guiden kalte dette for et skikkelig samurai-slott. Tokugawa-klanen hadde makta i over 250 år, og keiseren var kun et symbolsk overhode uten reel makt. Det var i denne perioden at samuraiene fikk innflytelse, med sin spesielle stilling i samfunnet og med deres spesielle æresbegrep og hierarki. Inne i borgen lå selve shogunens palass. Han bodde forresten i Tokyo, men holdt til her når han var i dette området.
Vi måtte ta av oss sko og brette opp buksene ( buksekantene var ganske våte av regnvær) før vi fikk gå inn. Nattergal-gulv, har dere hørt om det? Det var gulvet i den ytterste bygningen, et spesielt gulv som lager fuglelyder når noen tråkker på det, for å varsle om ubudne gjester. Hele dette anlegget er veldig godt bevart, litt synd at det meste av møbler var borte, men der fantes enkelte figurer i forskjellige rom, og vi fikk se hvordan vaktene (samuraiene) holdt seg i ytterrommene, og de som var mest ?verd? var beskyttet i de innerste gemakker. Men du verden så kaldt det må ha vært innendørs om vinteren, veggene – skyvedører omtrent bare av papir! Utenfor bygningene, nydelige hager, dammer, blomster og busker.

Vi dro videre til Den gyldne paviljong, og for en rikdom! Tenke seg til et hus kledd med bladgull! Navnet på japansk er Kinkakuji, og dette er en av Kyotos flotteste severdigheter. Templet ble først oppført i det 14. århundrede, og det ble bygget som privat villa for et medlem av det keiserlige hoff. Det ble ombygget og utvidet flere ganger, og hagen (parken) ble ferdig i 1394. Kort tid etter ble det gjort om til buddhisttempel. I 1950 ble det satt i brann av en sinnsyk tempelprest, og det ble gjenoppbygget i 1955, helt nøyaktig som den originale bygningen. Hagen rundt er en av Japans mest kjente, og vi måtte jo bare løpe etter guiden her også, fotograferte litt i øst og vest og kunne se på bildene etterpå at der var det veldig nydelig. ( vi hadde jo lært litt om hvordan være japansk turist!) Dit skal vi igjen, og da skal vi være i parken i flere timer tror jeg. I dammene vrimlet det av digre gullfisker, som mer en gjerne ville bli matet, og hele parken var et fredelig sted.

Keiserpalasset var en merkelig opplevelse, vi måtte stille opp med fire i hver rekke, utenfor porten, og det var vakter overalt. Her var det ingen japanere, bare tre grupper med europeere. Japanere må vente i flere måneder før de får tillatelse til å komme inn her. Selve palasset fikk vi da ikke se, vi var bare utenfor alle bygningene. Guiden var veldig stresset og sa flere ganger at vi måtte holde oss sammen i en gruppe hele tiden.

Dette palasset ble oppført i 1855, og det er fremdeles i bruk når keiserfamilien besøker Kyoto. Det var selvfølgelig spennende, men vi følte oss litt snytt fordi vi bare ble ?taua? rundt utenfor alle bygningene, som egentlig ikke var så overveldende heller, etter alt det vakre vi hadde sett tidligere. Bygningene her var enklere i arkitektur og design, ikke med så mye krimskrams. Parkanlegget utenfor var nydelig, som alle de andre parkene og hagene vi hadde sett.

Palasset kan bare besøkes i grupper, og omvisningene er veldig ettertraktet. Det anbefales å søke om plass allerede en dag i forveien, og det kan muligens gjøres i ?vaktbua? som står utenfor. Vi klarte jo selvfølgelig ikke å henge med gruppa vår på slutten grunnet et toalettbesøk. Jeg lurte på om vi kom til å bli arrestert ettersom vi plutselig var omtrent alene, men nei da, vaktene bare smilte og vi tusla ut gjennom porten til bussen og alle de andre. Guiden vår var nok bare litt stresset på forhånd for at vi plutselig skulle spre oss overalt.

Siste stopp på turen var Kyoto Håndverksenter, her var det mulig å se forskjellig brukskunst, produksjoner av forkjellig slag, bl a kimono, og så selvfølgelig handle alt mulig som har med japanske håndverkstradisjoner å gjøre. Det var flere etasjer med salg og produksjon, og her fantes det også en buffet-restaurant hvor vi spiste lunsj. Dette ble stedet hvor vi dro tilbake, opptil flere ganger, for å handle med oss suvenirer hjem, og kimonoer, og sverd og alt mulig. Og det beste bykartet fant vi også her, med reklame for håndverkssenteret. Der stod det også opptegnet forkjellige gåruter i sentrum, Helt ypperlig for neste avsnitt. Håndverksenteret spanderer taxien tilbake til hotellet etter endt handling, slett ikke verst det!!

Gåturer på egen hånd i Kyoto, det er også et must når man er her i denne nydelige byen. Glem at det er en millionby, med det enkle kartet fra håndverksenteret blir du guidet rundt til templer og ikke minst geisha-strøket, Gion-kvartalet. Her i nærheten finnes det Geishahøyskole, og her finnes lav trehusbebyggelse, smale gater med plankefortau, masse suvenirer, og er du heldig får du se ordentlige geishaer også. Å rusle gatelangs her en flott opplevelse.

 

 

Midt gjennom Kyoto renner en elv, dvs det er to som møtes i en trekant i den nordlige delen av sentrum. Langs elva er det grønt og frodig, der er benker, blomster, gangveier og over elva er det også lagt store steiner slik at man kan gå over elva utenom broene. Der er også et flott fugleliv. Når man sitter der nede, med medbragt nistemat og drikke, kjøpt på nærmeste gatehjørne, så er det helt utrolig å tenke at man sitter midt i en diger by. Det er noen få som jogger og går tur, men den store mengden av mennesker er nok ikke så veldig opptatt av dette naturområdet, Rett over gaten, i kjøpesenteret, er det svart av folk som shopper. Merkelig merkelig. Det hendte at vi observerte skoleklasser som fikk løsne litt på ?snippen? på elvebredden. Her finnes områder for ballspill og annen aktivitet, og noen har med seg grill og masse mat. Her finnes det til og med uteliggere faktisk, under broene. Men som alt annet i Japan så er dette velordnet og ser pent og ryddig ut. Og søppel? Det finnes ikke, merkelig det også, for det er ikke satt opp så mange dunker for å kvitte seg med søppel, det blir nok tatt med hjem, mye å lære for alle sammen her i dette landet.

April 2008

Utflukt til Hiroshima

Vi, gjengen på 11 fra Norge som reiste til Japan for å feire bryllup, vi hadde noen fine dager før bryllupet, etter reisen hit som ble litt forviklende. Etter et par dagers hvile var det full fart med opplevelser fra morgen til kveld.
De turene vi hadde planlagt og bestilt, de er omtrent de samme som Startour har på sine Tematurer til Japan. Det er absolutt å anbefale å ta med seg noen slike selv om man reiser på egen hånd. Minuset på turene er at det går i en rasende fart og man må virkelig henge med i svingene. Det er virkelig på japansk vis, alle har vel lagt merke til busser med japanske turister i Norge? Bussen stopper, de skynder seg ut, tar hundrevis av bilder og haster videre til neste sted hvor de bruker like kort tid. Vår guide forklarte det slik at de har kun to ukers ferie i Japan, og for å rekke over mest mulig så må de skynde seg. Når de så kommer hjem, ser de på bildene, ser hvor de har vært og hva de har sett. Praktisk og effektivt!

Vår første utflukt på denne ?bryllupsturen? gikk til Hiroshima. Med shinkansen tok det ca 2 timer fra Kyoto. Vel framme på stasjonen finnes det et infosenter hvor du finner kart og brosjyrer på engelsk. I Hiroshima har de trikk! Bussnettet er også veldig godt utbygd, og hjelp finnes overalt hvis man må spørre om veien til Fredsparken og Domen. Det tar ca 15 min med trikken fra stasjonen til fredsparken ? Heiwa Koen ? Peace Memorial Park.
Her finnes det kjente monumentet for ofrene for atombomben. Her finnes også et museum/senter, som med hjelp av bilder, lyd, gjenstander, film og utstillinger virkelig viser hvor forferdelig denne hendelsen var, og hvor ubegripelige skadevirkningene ble, ikke bare i øyeblikket men i titalls år etterpå med senvirkninger. Gjennom alle utstillingene, bildene og gjenstandene er det en gjennomgående mening og bønn: DETTE MÅ ALDRI SKJE IGJEN! Atomic Bomb Dome (Genbaku Domu), den utbombede bygningen ligger like i nærheten av parken og den står akkurat slik den gjorde etter den fryktelig dagen 6. august 1945. Opprinnelig var dette en industrihall, men skjelettet som står igjen minner om en vakker bygning. Det var ikke stort igjen av byen, men disse ruinene ble stående av den grunn at atombomben eksploderte oppe i lufta over dette taket.

NB et besøk i museet kan være en veldig følelsesladd opplevelse, men vi tok til tårene lenge før vi nådde inngangsdørene til senteret. Ute i parken stod det noen skoleklasser foran barnas fredsmonument , en statue av en jente med utstrakte hender, de la på «papirfugler», sang en utrolig nydelig melodi, flerstemt, moll, nydelig og sørgelig. Barnemonumentet var satt opp til minne om den 10-årige Sadako som fikk konstantert kreft som følge av strålingene hun ble utsatt for, og til minne om alle de barna som døde av senskader i løpet av de 10 første årene etter bomben. Sadako bestemte seg for å lage 1000 traner av papir (origami), symbolet for et langt og lykkelig liv. Hun klarte å lage flere tusen før hun døde, og hver eneste hadde hennes ønske om å bli frisk, til ingen nytte. Nå finnes det millioner origami-traner på stedet, som besøkende skoleklasser legger ved monumentet. Det er ganske vanlig at skoleklasser fra hele Japan legger turen hit og synger for sine døde ?søsken?.

Elva ligger langs denne parken, med Atomic Bomb Dome på den andre siden. Hvert år, på dagen i august blir det satt ut lysende lanterner, med bønner, tanker og meldinger om fred, Lanternene flyter nedover elva til minne om den fryktelige dagen og alle ofrene.
Dette var en opprivende og tankevekkende utflukt!, og jeg kjenner faktisk her og nå, når jeg skriver dette at det sitter i kroppen enda, snart et år etterpå!

April 2008

Japantur med forviklinger


 

Våren 2008 var det en flokk på 11 personer som reiste av gårde til bryllup i Japan. Vår yngste sønn hadde allerede både giftet seg på kontor i Japan og hatt bryllupsfest i Norge men nå var det den japanske feiringen som sto for tur, med tempelseremoni og stor fest etterpå.

Reisefølget bestod av foreldre, tanter og onkler, søsken og nevøer og venner. Ikke alle hadde vært i Japan før, så jeg og min eldste sønn (som hadde tatt turen før), vi skulle være reiseledere og planlegge og tilrettelegge både selve turen, oppholdet og utflukter i og rundt Kyoto som var bestemmelsesstedet.
Dette ble skikkelig opplegg, vi hadde flere sammenkomster på forhånd hvor vi la fram diverse forslag om transport og utflukter, og vi serverte japansk mat med pinner som bestikk. Det er virkelig sant at forberedelser er en del av reisen, og slik ble det også for oss.

Gardermoen og innsjekking gikk veldig greit, der fikk vi tipset fra en i følget vårt om å fotografere koffertene før vi sjekket dem inn, fotografere dem med mobiltelefonen for eksempel. Veldig lurt! Vi skulle reise med Finnair, korteste ruten til Japan, og den første biten fra Oslo til Helsinki er det som jeg vil kalle et «JOHO-O-O-= fly» som danser seg oppover og bortover. Et ganske lite fly, minner om Widerøe sine . Turen til Helsinki tok en og en halv time, og på den tiden serverte de et måltid og gikk rundt med salgsvogn, imponerende!

Helsinki er en grei og oversiktlig flyplass, vi fulgte transfer-skiltene og fant vårt gateområde enkelt og greit. Men så – begynte det å skje merkelige saker. Vårt fly forsvant plutselig fra tavla, og dukka opp igjen, og endret gate. Der det først stod, var det plutselig en annen avgang, og vi ante at noe var på gang. Etter litt flytting fram og tilbake og endrede avgangstider fikk vi endelig beskjed om at flyet videre til Osaka var kansellert pga tekniske problemer.

Hjelp!!! Der satt vi to «amatørreiseledere», med 9 personer som så på oss, hva gjør vi nå da? I Osaka var det bestilt maxi-taxi som skulle bringe oss direkte fra flyplassen til hotellet i Kyoto neste dag. Den måtte avbestilles, og det var ikke så enkelt som det hørtes ut. I Japan er det nemlig slik, i små forhold som et lite taxi-selskap at de er ikke så flinke i engelsk og blir ganske paniske når noen ringer og snakker engelsk i den andre enden av telefonrøret. Enkel løsning, vi ringer våre verter i Japan og de avbestiller taxi. Ny kunne jo ikke bestilles for vi visste jo ikke hva som ville skje og hvordan vi skulle komme oss videre. I ettertid viste det seg at taxien ble faktisk automatisk avbestilt når flyet ble kansellert! Smart!

På flyplassen i vårt område var det en stor informasjonsdisk, plassert sentralt, og der fikk vi opplysninger (de visste enda ikke hva som ville skje), og vi fikk rikelig med matbilletter vi kunne handle for i kafeen ved siden av. Vi spiste og koste oss, i hvert fall de av oss som ikke hadde ansvar! Underveis fikk vi beskjed om at vi kunne reise videre neste dag, men da til Nagoya istedefor Osaka!  Hjelp nok en gang, hvordan komme seg fra Nagoya til Kyoto med 11 personer og kofferter? En i reisefølget vårt var dessuten ombooket via Shanghai! Oi oi, vi fikk ordnet med det i den hyggelige info-disken, at alle fikk være samlet. Og her er moralen, hvis mange reiser i følge og har bestilt hver sine billetter på hvert sitt nummer, kontakt flyselskapet på forhånd og bli en «gruppe». Det er fullt mulig. Etter en stund fikk vi beskjed om at vi skulle overnatte på et hotell like i nærheten. Vi ville bli transportert med buss dit, men først måtte vi hente vår bagasje på et oppgitt sted like ved bussavgangen.

Greit nok, alle fikk bagasjen sin, men ikke jeg. Vi venta og venta på min flotte røde japanske koffert, men den kom ikke. Kanskje den var reist til India? Det flyet som vi egentlig skulle hatt, ble nemlig ombooket til den indiske avgangen. Bussturen til hotellet var kort, og på hotellet ble vi skikkelig godt mottatt. Vi fikk tildelt rom og beskjed om at det ble servert ekstra sen middag for oss alle fra flyet, i spisesalen. Vi to reiseledere var nok litt stresset denne kvelden, og måtte finne ut av transporten fra landingsbyen Nagoya til Kyoto. Det fantes ikke noe taxi-ordning den veien, det ble for langt. Ingen av oss var kjent i Nagoya, vi hadde heller ikke noe kart eller togtabeller for det området. Vi ble enig om å dra inn til flyplassen alene neste morgen for å få litt opplysninger.

Som sagt og tenkt, vi dro av gårde til flyplassen mens de andre utforsket kjøpesenteret i nærheten av hotellet. På flyplassen var de veldig hjelpsomme, de ringte flyplassen i Nagoya og ordnet med at vi fikk hjelp til å komme oss på riktig tog til Kyoto. Kofferten min var fremdeles borte men vi regnet med at den kanskje ville dukke opp i Nagoya eller på adressen vi hadde oppgitt i Kyoto. Nå kunne vi også slappe litt av, følte vi.

Vi reiste til flyplassen i passende tid før flyavgang, og sannelig fikk vi matbilletter for lunsj også, før flyavgang. Hurra for Finnair, de tok seg virkelig av oss, service på hele linjen!!!
Flyturen til Nagoya gikk fint, et døgn forsinket var vi jo, men vi ville jo rekke bryllupet som ikke var før om en uke. Minstemann ble litt dårlig , men cabinpersonalet stulla og stelt rundt ham så han hadde det ikke så verst likevel, ikke greit å være bare 9 år, strevsom tur, og natt er dag plutselig.

Flyplassen i Nagoya var annerledes enn i Osaka, det var omtrent bare vestlige mennesker om bord i dette flyet, merkelig! I til Osaka pleide vi å være i absolutt mindretall, og immigrasjonskontroll og den slag pleide å være raskt gjennomført. Her tok det laaaang tid, og det var varmt, og vår familie med 9-åringen dukka ikke opp fra flyet før vi var blitt veldig bekymret. Endelig kom de, lenge etter flyvere og cabinpersonalet var passert. Det viste seg at 9 åringen vår hadde blitt så dårlig og kasta opp da alle gikk av flyet. Han fikk da gjort seg ferdig og de fikk stabla seg ut hele familien.

På flyplassen er det store plakater om at hvis noen er dårlige, har feber eller er syke , så skal de melde ifra til flyplassmyndighetene. De er veldig redde for sykdommer og smitte og SARS og fugleinfluensa og alt mulig. Vår familie forholdt seg rolig, gutten var jo bare sliten og vi alle kom igjennom kontrollen som nå var utvidet med fingeravtrykk og fotografering av alle over 16. år. I køen for immigrasjonskontroll var det også besvimelser, der var veldig varmt og alt tok veldig lang tid. Det virket egentlig som om alle vi vestlige var samlet her, mens japanerne hadde blitt ombooket via Tokyo.

Vel og vakkert ute, med alle kofferter bortsett fra min, så prøvde vi å finne Finnairdisken. Vi to amatørledere plasserte alle de andre i hver sin stol i ventehallen mens vi forhandlet med Finnairs japanske representanter. De hadde ikke hørt noe om at vi trengte hjelp, og de kunne ikke forlate disken sin, vi måtte klare oss selv! Vi «gråt» oss til at de i hvert fall fulgte oss ned til den første togstasjonen! En veldig hyggelig dame fulgte oss alle ned og pekte og forklarte, og vi forsto i hvert fall hvilket spor og hvor vi skulle kjøpe billetter. Vi prøvde å spøke med at hun måtte bli med oss helt fram, men det nyttet ikke.

 

Vi kom oss inn på toget, med noe rabalder. 11personer med hver sin store kofferter som prøver å komme inn på et lokaltog i Japan, inn den samme døren, det blir trøbbel!! Ha ha ha , det må ha vært litt av et syn. Vi fikk heldigvis hjelp, en av konduktørene kom løpende og vifta og pekte slik at vi kom oss inn i flere dører. Det er ikke norsk system her, at alle trenger seg på. Inne på toget var det trangt, men vi fikk sitteplass alle og jeg kan faktisk ikke huske hvordan vi fikk plassert alle koffertene. Jeg var i hvert fall glad for at min var borte! En koffert mindre å bekymre seg om.

På flyplassen hadde vi funnet kart over området og togsporene/togrutene. Det var deilig, alt falt på plass, og der på toget fikk vi klarhet i hvor vi var og hvor vi skulle, og ikke minst at vi reiste riktig vei og retning på det toget som nå skulle føre oss til hovedstasjonen i Nagoya. Men dette var faktisk en hendelse som jeg overhodet ikke kunne ha tenkt meg skulle skje, at vi skulle lande et helt annet sted. Uansett, tror ikke jeg kunne ha fikset kart og oversikt på forhånd over alle veier til Kyoto fra flere steder i Japan.

Takket være kartet så visste vi hvilken stasjon vi skulle av på, toget gikk jo videre. Vi «landet» på hovedstasjonen i Nagoya og da var det ren plankekjøring å finne shinkansen til Kyoto. Vi fikk til og med kjøpt plassbilletter! Sporet fant vi også, dvs vi måtte løpe for å rekke det toget vi hadde plasser på. Nok en gang, vi må ha vært litt av et syn!! Om bord i shinkansen er det faktisk plass avsatt til bagasje. Vi gikk jo selvfølgelig inn i vogna i feil ende og måtte trille koffertene gjennom hele vogna til våre plasser og bagasjeplass i den andre enden. Nå har vi skjønt det at plassnumrene står faktisk oppmerket ute på perrongen! Det vakte jo selvfølgelig ganske mye oppmerksomhet dette også, 11 gale hvite mennesker trillende på digre kofferter gjennom hele vogn nr 5. Man kan vel ikke si at vi møtte Japan stille og anonymt.

I Kyoto ble vi møtt av brudeparet som egentlig hadde vært gift i 6 måneder allerede og gjennomført en kirkelig velsignelse etterfulgt av 12 timers bryllupsfest i Norge for fem måneder siden.
Tre taxier, og alle ble kjørt til sine hoteller/overnattinger. Så var det å vente på den ene kofferten. Den inneholdt bl a svigerfar/pappas bryllupsdress . Vi legger alltid litt av begges klær i begge koffertene, og fordeler saker og ting i forhold til at koffert kan bli borte. Medisiner hadde vi for en uke i håndbagasjen, og resten av medisiner var i den kofferten vi hadde fått med oss. Vi var derfor ikke helt på bar bakke. Det gikk flere dager, og vi hørte ikke noe om kofferten. Ny dress til bryllupet ble innkjøpt.

Endelig fikk vi en telefon fra Nagoya flyplass, kofferten var dukket opp! Men for å få den utlevert, måtte jeg underskrive et skjema (fakset til oss, engelsk tekst) hvor jeg erklærte at det ikke fantes noe ulovlig i den kofferten. De måtte også få tilsendt nøkkelen for å kunne eventuelt åpne den etter at de hadde scannet den, i tilfelle de så noe mystisk!!!!
Ja alvorlig talt, fikk jeg problemer. Jeg hadde ikke sett kofferten på flere dager, hvem som helst kunne ha åpnet den og lagt inn noe ulovlig! Innførsel av narkotiske stoffer til Japan, straffen er nådeløs og det er fengsel neste……! Kofferten var kjøpt i Japan på forrige tur og hadde slik lås at alle tollere/embedsmenn kunne åpne den med en slags form for universalnøkkel. Så hvorfor i all verden måtte de da ha nøkkel? Og jeg ville ikke, kunne ikke underskrive det skjemaet, enhver med en slik nøkkel kunne ha åpnet kofferten og puttet noe inni!

Stakkars vår svigerdatter, hun syntes nok at vi var ganske umulig som skulle krangle på alt mulig, og vi måtte jo vel forstå at vi måtte gjøre som myndighetene sa i dette tilfellet for at vi skulle få den forbaskede kofferten tilbake. Vi gjorde da et forbehold på skjemaet, føyde til at kofferten inneholdt intet ulovlig da den ble innlevert på Gardermoen! Puh, skjemaet ble fakset tilbake! Etter noen timer fikk vi ny telefon, kofferten var nå scannet, og de fant ingen grunn til å åpne den, MEN nøkkelen måtte likevel sendes i posten til Nagoya før den kunne utleveres! Hvorfor??? Okay, vi kommer til et punkt der vi skjønner at nå nytter ingen argumentasjon lengre, for dette ble rett og slett for dumt. De som var i andre enden hadde sitt skjema der de skulle krysse av for at nøkkel var mottatt, og sånn måtte det være. Nøkkel ble sendt i posten, til en myndighet som kunne åpne den uten nøkkel, og dessuten så skulle de ikke åpne den likevel for det var ikke nødvendig. Ja ja, det ER kulturforskjeller som vi egentlig kanskje ikke skulle henge ut i reisebrev heller.

Det er litt viktig å kunngjøre dette, at det var VI som var dumme i dette tilfellet, som argumenterte om alt. Vi må bare godta at vi må følge reglene i det landet vi befinner oss i. Det finnes tilsvarende «dumme» regler i alle land, om andre ting. (For eksempel så er det noe dumme ordninger vedrørende transferbussene på Gran Canaria!!) Kanskje de måtte ha nøkkelen for å være helt sikker på at det VAR MIN koffert? Så derfor: Unnskyld Japan !!! Neste gang vi mister en koffert så vet jeg hvordan jeg skal takle det.

To dager etter at nøklene var sendt, ringte det på døren og der sto et bud med min herlige røde blanke koffert. Jeg måtte underskrive et skjema med bare japanske skrifttegn, men gjorde det likevel selv om jeg ikke hadde anelse om hva som stod der og hva jeg underskrev på.

Mye kluss i begynnelsen på turen, og slutten ble også en smule komplisert. Alt som var i mellom var bare herlighet og glede, og det kommer innlegg om dette også, etter hvert. Noen av bildene her er samlet inn fra reisedeltakerne. Av en eller annen grunn så tok jeg ikke så mange bilder i denne perioden mens alt dette foregikk, jeg tror jeg hadde så mye annet å tenke på!!

April 2008

 

En skummel tur som ikke ble så skummel likevel

Høsten 2006 ble det bestemt tur til Japan for å besøke sønn-bror-onkel som hadde bosatt seg der. Vi hadde vært der før, men det var sannelig ikke verst for trebarns-familien fra Norge som ikke har for vane å reise verken til Syden eller andre varme steder. Når de først pakker kofferten så slås håret helt ut og ferden går til den andre siden av jordkloden, til Japan.

Reisen var godt planlagt, men det var en usikker faktor her hvordan minstemann skulle klare seg, uten flyerfaring, bare 7 år og på en laaang flytur. Det gikk veldig bra, han hadde med seg lydbøker, tegnesaker, kortstokk og med måltider, film og litt soving så gikk turen veldig bra. De to store guttene, 12 og 13 år hadde jo trent på å kjede seg, så vi hørte ikke noe klaging fra dem heller, de bare gledet seg til å besøke onkel.

Da vi kom fram til KIX så var det ingen som ventet på oss fordi vi måtte nemlig vente på Harald som kom fra Nederland. Det første minstemann ville gjøre var å kjøpe potetgull for å kjenne om det smakte fisk slik onkel Harald hadde sagt.  Det gjorde ikke det var konklusjonen.

Dagene i Japan gikk veldig fort, og vi var ute på både det ene og det andre, men det skjedde ting i nærområdet også: En dag som vi skulle ut for å handle, så hørte vi plutselig trommer i nabolaget og vi fløy selvfølgelig av gårde i retning av lyden. Det var en stor vogn som ble dradd av noen mennesker som hadde på seg en slags drakt. Alle de andre rundt og etter vogna hadde like drakter. Vogna var pyntet med store røde lykter. Vi fulgte etter, men ble plutselig engstelig for hva dette var, det kunne jo for eksempel være en begravelse for alt vi visste. Vi spurte noen som kom syklende, men de svarte ikke, kunne vel ikke snakke engelsk, men tydeligvis så kontaktet de en engelsktalende mann i følget, han kom bort til oss og fortale at det var som en amerikansk høsttakkefest. Vi fikk både sake og mandariner, ikke verst til frokost det !! Hele helgen gikk de rundt i nabolaget med denne vogna, tromma og sang, og det var veldig stemningsfullt da det ble mørkt.

Det ble flere turer til forkjellige attraksjoner i distriktet, og en dag reiste vi til Osaka og fant fram til Osaka Castle. Osaka Castle er helt moderne innvendig, det er ikke slik som Himeji Castle. Borgen kan vel best sammenlignes med et moderne museum innvendig, og utvendig er det som et veldig gammelt bygg. Her finnes det våpen og maleriutstillinger. Borgen er fra det 16. århundre men har brent flere ganger og blitt restaurert hver gang. Her var det mulig å kle seg i krigerdrakter og bli avfotografert og julekortbildet var sikret. Det var utrolig spennende å se hva som fantes i de forskjellige etasjer, og det var en fantastisk utsikt over Osaka fra toppetasjen. På vei hjem, ikke langt fra borgen fant vi kanal og elvebåt. Klart at vi måtte ta en tur med den istedefor toget til neste stoppested. Planen var å dra til en butikk som solgte radiostyrte biler. Her ble det handlet og alle tre guttene fikk hver sin bil. Leketøy av alle slag, også Lego, er halve prisen av hva vi betaler i Norge. Minstemann ble klar over at han hadde nok vært litt dum som pakka kofferten sin full av leker fra Norge. Neste gang, sa han, skal jeg reise til Japan med TOM koffert!

Rocco Mountain ligger høyt over Kobe, og dit dro vi en dag. Vi reiste med buss, tog og enda et tog, så kabelbane opp på fjellet, buss videre og så siste del til fots til vi nådde en utrolig park/skog med utallige apparater eller hindringer som store og små kunne forsere. Det var vel som en hinderløype hvor man måtte klatre og balansere for å komme forbi, og det tok faktisk timer å komme igjennom hele løypa. Her var det ingen EU-sand under, faktisk så kunne det være litt farlig enkelte steder, men du verden så herlig for unger. Etter en fin dag spiste vi på en restaurant der oppe, med en utrolig vakker utsikt over Osakabukten, vi kunne se helt til flyplassen og vel så det.

Harald jobba jo selvfølgelig mens vi var her, og en dag fikk vi være med på skolekonsert i konserthuset. Det er et merkelig syn for oss å se alle disse barna i uniform som kommer marsjerende og er veldig disiplinerte. Vi ble geleidet forbi alle som stod i kø, vel ca 1500 barn og lærere. Vi ble fulgt inn i en heis og fraktet til en balkong over alle de andre, vi ble jo behandlet nesten som kongelige! Konserten var veldig artig, og det ble presentert diverse instrumenter, bl.a så demonstrerte Harald trompeten. Han hadde en slange med en trakt og spilte Amazing Grace samtidig som han liksom «skremte» programlederdamen, til alle barnas store glede. Men det virker nesten som om ungene ikke har lov til å skrattle i slike sammenhenger heller, for det høres litt sånn tilbakeholdt og disiplinert ut. Men så klarte de ikke å la være å le da Harald tøysa. De hadde vel fire slike skolekonserter på to dager, så det blir jo en del unger som var innom.

I Osaka er det sikkert mange digre butikksentre, men vi har vært på Yodobashi Camera. Jeg trodde at dette var kun elektronikk og camera, video, tv, pc og slikt. ?sist vi var her så var det kun det jeg så, før jeg fikk det såkalte «panikkutrykket» og bare måtte ut. Det er en kakafoni av lyder og støy, det spilles og ropes fra alle kanter, og er ganske fryktelig, og veldig stort og mye folk. Denne gangen tok vi for oss alle etasjene, og sannelig, der fantes butikker for oss jenter også, klær, kofferter, souvernirer, sko og restauranter. Vi kjøpte koffert, det ble også kjøpt kimono, og guttene prøvde elektronisk trommesett. Etterpå spiste vi på en restauran i øverste etasjet, og ja visst, der var det andre priser der enn det vi finner på landsbygda ( Takarazuka).
Midori er et annet butikkhus, og ved en feiltagelse så gikk jentene til en Midori som ikke hadde elektronikk, men derimot møbler, hobbyting, sysaker og stoff!! Heretter kaller vi det bare for MIN MIDORI. Det ble handlet stoffer og sytråd, og etui til strikkepinner.

Da jeg kjøpte billetter til Japan for et opphold fra 5. til 16 oktober, så trodde jeg at tyfonsesongen var over. Stor var min forskrekkelse da jeg så at det dukka opp slike like før vi dro, men de forsvant heldigvis. Men det var nok ikke så heldig, mens vi var der så dukka det opp en fæling, og vi fulgte med hver dag for å se, og den hadde retning rett mot Japan. Det var litt nervepirrende, jeg må innrømme det. Ungene syns det var veldig spennende, og håpet på at dette ville forskyve hjemreisen vår. Heldigvis, den dreide i siste øyeblikk og gikk nordøstover. Vi kjente litt av den da vi kom opp i lufta og før vi dreide mot vest, men det var slett ikke ille og gikk fort over.

Reisen tilbake er alltid morsommere enn reisen til Japan fordi vi reiser i dagen hele tiden og kan kikke ut og se Sibir og alt det andre vi flyr over, hvis det er pent vær. Det verste er i grunnen å stå opp så tidlig og en strevsom reise til flyplassen, først med taxi til Nishinomiya og så en smekkfull flybuss til flyplassen i Osaka, KIX. Flybussen tar en time og ett kvarter, og det er alltid så fullt at det sitter folk også i midtgangen.

Det var ikke noe tap for ungene å ha fri fra skolen for å reise til Japan. De store guttene snakka engelsk hele dagen, og de lærte masse om en helt annen kultur. Minstemann lærte også mye, og han snakka jo litt engelsk , og japansk. At tyfonen dukka opp var jo lærerikt det også, og møtet med andre japanske barn var artig. Det er veldig annerledes å se en skoleklasse her enn det er hjemme i Norge. Dette var det første besøket til Japan for denne familien, men det ble ikke det siste!

Japan 5. til 16.oktober 2006

 

Vår første tur til Japan

 Vi besøkte vår yngste sønn  som jobbet i et orkester med tilholdssted Nishinomiya. Dette er i nærheten av Kobe, og han hadde leilighet i Takarazuka, mellom Osaka og Kobe, litt inn i landet og opp mot fjellene. Inntrykkene fra vår tur til Japan 10.april til 28.april 2006 er skrevet ned etterhvert som jeg har husket det. Kanskje har jeg tatt aldeles feil i mange av mine konklusjoner og min forståelse, men dette er slik jeg opplevde det, og slik jeg så tingene med mine øyne første gang i Japan.
Det var full kirsebærblomstring da vi kom, helt ubeskrivelig nydelig, rosa rosa overalt.

I 2005 reiste representanter for et nytt orkeste rundt i Europa, Asia og Amerika for å finne de riktige musikerne til dette nye orkesteret hvor halvparten skulle være japanske og den andre halvparten skulle være fra resten av verden. Orkesteret heter HYOGO PERFORMING ARTS SYMPHONY ORCHESTRA, og det holder til mellom Osaka og Kobe, sør vest for Tokyo. Konserthuset er bygd som et minnesmerke over alle menneskene som døde under det store jordskjelvet her i 1995, og som en belønning til alle som har vært med på å gjenoppbygge regionen etterpå. Det var over 900 søkere fra hele verden, og fra Skandinavia var det kun Harald som har kommet gjennom nåløyet. Aldersgrensen for å være med er 35 år, dette skal være et orkester bestående av unge, talentfulle, briljante musikere. vi måtte så klart benytte sjansen for å besøke Japan, og bestilte billetter, med litt nerver, ja så klart….

Vi reiste med Finnair, det var enkelt og greit og ombord i flyet snakket de svensk. Det var mellomlanding i Helsinki, Flyet fra Oslo til Helsinki var en Embra 170, to stolrader ved hver side i flyet og midtgang mellom, ikke så veldig stort akkurat, faktisk litt vinglete synest jeg det var, men helt greit. I løpet av den timen turen varte så klarte de å servere oss et brukbart måltid hvor drikke var inkludert og de kjørte også rundt med salgsvogna si..
Etter et par timer i Helsinki bar det videre i et mye større fly, MD11, direkte til Osaka. Ombord i flyet lå det tepper, pute, hodetelefoner og en flaske vann i hvert flysete. Flytiden var 9 timer og et kvarter, og det ble servert to måltider, også her kunne vi velge mellom øl,vin eller brus til maten. Konjakk og lignende måtte vi betale for. Her oppdaget vi forresten at vi lyshårede var veldig i mindretall, av 380 passasjerer var det vel kanskje ca 20 vestlige og resten var japanere.
På turen til Osaka var det ganske ofte at skiltet med «setebeltet på» var aktivt, det var en del turbulens, men ikke så mye at det var direkte ubehagelig. Det var jo natt stort sett hele turen, inkludert en fantastisk soloppgang. På samme strekningen tilbake var det helt rolig luft, dagslys og flott flyvær.
Det vanskeligste på hele turen var faktisk de skjemaene vi fikk utdelt på flyet, «embarkation card for foreigner». Dette måtte fylles ut og leveres til immigrasjonsmyndighetene på flyplassen. Vel framme i Japan brukte vi en del tid på å forklare hvorfor det stod Næss med Æ i passet, og Naess i diverse skjemaer og billetter. Men det var veldig hyggelige mennesker vi møtte og alt ordnet seg selv om det tok litt tid. Vi fikk oppholdstillatelse for tre måneder, og alt i skjønneste orden. Og ja…. det lønner seg å ha en ferdig maskinskrevet lapp med navn og adresse samt telefonnummer til den person du skal besøke, eller til hotellet du skal bo på, det blir spørsmål etter det. Vi var nå så heldige at utenfor tollområdet satt det noen og venta på oss, og godt var det, ikke lett å finne fram til flybuss og billettautomat på egen hånd. Harald klarte det jo da han kom i august, men så er han da noen år yngre og mer reisevant enn oss som kun har reist ut i verden på chartertur tidligere. Fra Kansai Airport gikk det flybuss til endestasjonen Nishinomiya, rett ved siden av konserthuset.

Den andre dagen vår i Japan ble hektisk og spennende. Vi fikk være med orkesteret på en liten tur til en annen by hvor de skulle ha en konsert og overnatte på hotell. Reiseruten var litt komplisert. Først var det buss til stasjonen i Takarazuka, så Hankyu-linjen til Nishinomiya (der hvor Harald jobber) så var det JR til Osaka, så var det et eller annet lokaltog til shin-Osaka og så var det Shinkansen til Nagoya, og den gikk fort!!!! Turen tok 50 min fra Osaka til Nagoya, med buss hadde det tatt 5 timer. Og så var det buss til Nagakute, privatbuss. Der var det et flott konserthus, og vi fikk sitte i salen under prøvene. Jeg dro fram videokameraet, og straks var noen på pletten og sa at det nok ikke var lov til å filme der så derfor fikk jeg låne et pressekort. Midt i prøven ble plutselig salen helt full av mennesker, voksne og skolebarn, de skulle overvære prøven, og fikk et lite foredrag om musikken som ble spilt.
Konserten senere var utsolgt, men vi fikk to klappstoler på balkongen og hadde det som kongelige.
Vi overnatta på et hotell i Nagoya, i 10. etasje. Det var et veldig fint hotell, og på rommet fantest det meste av det vi kunne trenge, tannkost, tannkrem, hårbørste, tekoker, grønn te?..osv. Det kosta omtrent det samme som i Norge, ca 1000 for en overnatting. I nattbordskuffen lå det en lommelykt istedefor en bibel! Dagen etter var det samme tur tilbake til Takarazuka, tog og tog og tog og buss.

Harald, og de fleste andre musikerne bodde i boligblokker litt utenfor sentrum av Takarazuka som ligger nord for Kobe. Det må ha vært rart for beboerne her å plutselig få så mange merkelige mennesker som naboer, noen er veeeldig høye, andre er lyse, og noen få har veeeldig blå øyne. Her er det ingen turister, og omtrent bare svarte hoder fra før. Det hendte rett som det var at barn som plutselig fikk øyekontakt med oss på bussen ble litt redde og gjemte seg bak mamman. Det ligger restauranter rundt om kring i gatene, både store og små, og noen har bilder på menyen, heldigvis. Butikker til dagligbruk finnes det også i nærområdet, bakeri, dagligvare og alt man trenger. Takarazuka ligger så høyt oppe mot fjellet at det ikke er tsunamifare, og det tar vel en time til Kobe eller Osaka med tog. Boligblokkene ligger så langt fra togstasjon at man først må ta buss nordover og så tog sørover til Nishinomiya og konserthuset, eller Kobe/Osaka.

Vi brukte hviledager mellom konserter og storbyturer til å vandre rundt i de små gatene i Takarazuka, og vi gikk også langs elva til stasjonen, og tilbake langs bussruten. Området mellom blokkene er veldig pent. Murer, lekestativ, blomster, klatrevegg for barna, benker, bord, ja der var til og med en liten rismark og områder med litt grønnsakdyrking. Rundt stasjonsområdet i Takarazuka var det en nydelig gate som ble kalt for Flowerstreet. Der blomstret kirsebærttrærne, og det var mange andre vakre blomster også. Gaten gikk omtrent fra stasjonen til «Dameteateret» hvor det er ansatt bare damer som innehar alle rollene i alle stykkene, også herrerollene.

I gatene rundt boligblokkene fant vi oppmerkede severdigheter bl a en gammel gravplass fra 4.århundre, en nydelig liten park med masse blomstrende kirsebærtrær og et lite tempel. Da jeg kikka inn gjennom tempelporten ble jeg ganske forskrekket, der var det en stein med hakekorset som stod på et slags alter, med blomster og pynt, og jeg var rask til å fjerne meg derifra.. Forklaringen var selvfølgelig ganske enkel., og for meg helt ukjent. Nazistene stjal soltegnet fra det japanske skriftspråket, og brukte det som sitt symbol. Takk og pris, det var solen de hadde satt på «ærestribunen», ikke nazistene. Ellers så fant vi en skilpadde i en bekk, og den blunket til oss, vi har hørt
senere at der også var mange skilpaddeunger. Gårdsplassene i smågatene var ganske bittesmå, og for en blomsterprakt likevel, med alle kassene utenfor husveggen.

I begynnelsen var det veldig rart å være omgitt av kun svarte hoder og forholdsvis små mennesker. Det var et underlig skue for eksempel på stasjonen, hvor det er veldig mange mennesker samlet, bare svarte hoder, det er ikke mange turister som reiser til Takarazuka feks. Men etter å ha sittet på toget mange ganger, og blitt kjent med mange japanere, så ser vi jo at det også finnes mange med rødskjær i håret, slett ikke alle hoder er beksvarte.
Barna, de aller fleste, går i skoleuniform. Selv barnehagebarna har uniform, og like sekker på ryggen. De blir fraktet i egne små fine busser, og mødrene møter dem på holdeplassene, og de leverer dem nok der også. De større ungene har vesker, av forskjellig slag, og de er pyntet med diverse, det er nok der de har sin identitet, klær og sko og skolevesker er jo akkurat like, og alle har mobiltelefon som de bruker hele tiden, til tekstmeldinger antagelig, Tror ikke det er lurt å snakke i telefonen på buss eller tog, det er skilt som sier at telefonen skal slåes av om bord.
De svartkledde dressmenn finnes i hopetall på buss og tog og fortau og overalt. Jeg har aldri i mitt liv sett så mange menn i mørke dresser noen gang. Selv de mannlig butikkbetjeninger har mørk dress og slips, også på Coop i andre etasje. Men?.jeg lurer litt på om de klarer å beholde denne kleskoden, det ser ut som om de unge er litt opprørsk, luer og fillete olabukser er in og så her blant de unge som har sluppet fra skoleuniformen.
Det hender ganske ofte at vi så kvinner i kimono. I følge vår lokale guide Harald så har de fleste kvinner mange kimonoer i klesskapet sitt, i forskjellige farger og mønstre.

Å sole seg er et fremmedord og farlig på disse kanter. Det ser i hvert fall slik ut.. På den lokale butikken fikk vi med oss gratisprøver på hudkrem, og ved nærmere studier så står det «lightening» på dem. Her er det absolutt ikke in med et solbrunt fjes nei, i solskinn så kommer det fram hatter og parasoller. Tenk at det skal være så forskjellig alt sammen? Samboere er visst også et fremmedord, her er det ingen som bor sammen uten å være gift, i hvertfall ikke offisielt, og barn utenfor ekteskap forekommer vel omtrent aldri det heller.
Overalt møtte vi hyggelige og hjelpsomme mennesker, og kunne de ikke engelsk de første vi traff på butikken eller restauranten, så fikk de fatt i noen som kunne. Og de som kunne engelsk var veldig pratsomme og ville veldig gjerne snakke med oss om Norge.

Jordskjelv var vi faktisk helt nødt for å forholde oss til. Den norske ambassade sender ut info til alle registrerte nordmenn her i Japan, info om hvordan forholde seg til jordskjelv og andre katastrofer. Her står det om hvordan man skal forberede seg, bl annet med å ha en ferdig pakket jordskjelvsekk til enhver tid. Den kan kjøpes ferdig, men kan også lages etter eget behov. Den bør innholde drikkevann, mat, legemidler, tøyskift, pass, medisinsk informasjon, kontanter, stearinlys, fyrstikker, saks, kniv, boksåpner m.m. Lommelykt og sko ved alle senger (glasskår), soveromsdører skal være åpne, reoler skal skrus fast i veggen. Blir det jordskjelv skal man holde seg inne, søke tilflukt under et bord eller i en døråpning. Ikke løpe ut, der kan man lett bli truffet av fallende gjenstander. Ja det var instrukser på flere sider her. Vi hadde en lightversjon stående klar som inneholdt nødvendige medisiner, en vannflaske og en lommelykt, tøflene stod ved senga og soveromsdøren var åpen.

Vi besøkte Jordskjelvsenteret/museum i Kobe, og det var skremmende bilder og filmer vi fikk se. Det hadde ikke hjulpet så mye med alle disse forberedelser for de som var virkelig utsatt her: Høyblokka som velta, toget som plutselig ikke hadde skinner, og bussen som plutselig ikke hadde mer vei foran seg. Og alle brannene etterpå pga av gass som lekte ut, det var ganske unødvendig. I panikk så starta folk bilene sine og dermed så smalt det. . Det var helt forferdelig, og det var faktisk så ille at jeg fikk et slags «skrekkfilmsyn», dette skjer ikke i virkeligheten !. Men vi hadde med oss Nozomi som guide, hun var 15 år da dette skjedde. Huset deres knakk sammen og falt mot nabohuset. Ingen i familien omkom, men hun hadde jo opplevd alt dette som vi så, og hun sa: ja – det var akkurat slik det var.
Det er mye jordskjelvaktivitet i hele Japan, omtrent hver dag, men jeg håper at Kobe-området vil være rolig for alltid. Det er utrolig at folket kunne reise seg og gå videre etter en slik opplevelse som de hadde i 1995. Det meste her ble ødelagt i 1995 og er bygd opp igjen. Alt her nede sank ned i grusen, dvs vannet kom opp og bygninger sank ned. På senteret fikk vi også se modeller av husbygging som skal tåle jordskjelv.

En dag hadde vi avtale med Nozomis mamma, vi skulle ta toget forbi Kobe og til hennes hjemsted Himeji, vest for Kobe. Der skulle vi se på Himeji Castle, World Cultural Heritage, Vi tok vel tre forskjellige tog for å komme oss dit, og underveis så vi både hav og dyrka mark, skyskrapere og små japanske boligstrøk. Vi så også verdens største hengebro.

HImeji Castle, Japans vakreste borg. kanskje mange husker denne fra tv-serien ?Shogun? . Den Hvite Hejres Borg (Shirasagi-jo) er et fantastisk bygg med hvite murer og buede tegltak. Her finnes Østens mystikk både innvendig og utvendig. Dette er også et sted Startour har på sin Tema-tur. Vi skulle treffe Nozomis tante, som bor i hjembyen, hun ville være med oss.
Vi klatret opp mange mange trapper til øverste etasje, og der var det en flott utsikt i alle himmelretninger. Skoene måtte vi bære med oss i en pose, vi fikk utlevert ?lånetøfler? ved inngangen. Det var et slags ?alter? i den øverste etasjen, og der var det lagt inn forskjellig frukt og grønnsaker, og japanerne bukket ærbødig mot dette alteret.

Det hendte rett som det er at vi tok taxi når vi skulle noen steder for eksempel på konsert eller hjem fra stasjonen. Taxiene og også noen få private biler ser ut som brudebiler, med blondepyntet hvite bakseter. Det finnes sjåfører som kan litt engelsk, så det kan lønne seg å be om å få en av disse. Taxi var ikke spesielt dyrt, vi betalte ca 3000 yen (ca 180,- nkr) fra Takarazuka til flybussen i Nishinomiya.

Buss tok vi omtrent hver dag, 210 Yen pr tur, og vi betaler når vi går av bussen, enten ved å putte pengene i automaten eller kjøre Lagare Card gjennom automaten fremme hos sjåføren. Ikke helt enkelt å skjønne hva som sies om holdeplassene, men etter å ha gått til fots gjennom hele bussruten var det ingen problemer med å vite akkurat hvor vi er og skal gå av.

Sykler, det måtte være tusenvis av dem, og det mest uvanlige synet for meg var å se alle disse mørkdresskledte menn som kom syklende. Ellers så sykler alle, mødre med barn både foran og bak, eldre damer med kurver foran og bak, fylt opp med varer, og det finnes stativer for paraply eller parasoll. Det finnes også «gamasjer» til salgs, som man legger over styret for å helde hendene varme. Men hjelm så vi ikke, ikke på barna og ikke på de voksne.
Tog, vi har vel aldri kjørt så mye tog noen gang som her. Det finnes mange private togselskap, vi brukte mest Hankyue-linjen, og der kjøpte vi Lagare-card, til 3000 yen, ca 180 kr. Det er veldig billig, vi kjører i flere dager og flere timer med dette kortet. På enkelte stasjoner sitter det noen og selger disse kortene, og da slipper vi å finne ut av automatene.

Toglinjene går på kryss og tvers i hele området, og tog omtrent hvert femte/tiende minutt. Her er det også veldig spesielt køsystem, det er ikke som i Norge nei, h
vor alle presser på for å komme inn. Her er det merket opp hvor dørene er plassert når togene kommer, og alle stiller seg pent opp i kø, og inn og ut av toget går utrolig fort på denne måten. Noen steder sto det også: Only for ladies.
Vi har kjørt med JR som er det statseide systemet, og vi har kjørt med Shinkansen som går veeeeldig fort. Veldig greit å kjøre tog i Japan, og det går fint å finne ut av systemene etter litt opplæring.

Det var en utrolig fin opplevelse, vår første tur til Japan. Vi traff nydelige mennesker og beundret mange vakre bygninger og parker. Til å begynne med var det som om vi var landet på en helt annen planet, ikke bare et annet land i en annen verdensdel. Etter hvert fikk vi tak i nyansene og forsto litt mer av systemene vi måtte ferdes blant. Det var jo også en vidunderlig årstid, og vi traff kirsebærblomstringen akkurat. Hvis alle forskjellige land har egenfarve, så er Japan absolutt rosa??.