Giuseppe og hans Villa Verdi

Det begynte litt humpete dette besøket. Å kjøre rullestol i løs singel er ikke så enkelt. Det blir veldig mye risting, men det gikk, jeg kom meg fram til villaen. Villa Verdi, Sant`Agata så virkelig flott ut, og det første glimtet av hagen, eller rettere sagt parken var imponerende. Det ble sagt at han hadde hundrevis av forskjellige planter, og fra omtrent hele verden. Alt her var veldig nøye planlagt, og Verdi passet på at alt både inne og her ute ble som han hadde bestemt.

Det var en rampe for å komme seg inn, så jeg rulla av gårde, men…….møblene innendørs var antikviteter allerede da Verdi og fruen kjøpte dem. Og det mest skremmende, han hadde sagt ifra at når han kom tilbake etter sin død så skulle ikke noe være forandret, alt skulle være som da han forlot villaen sin. Hjelp, det var så trangt og jeg var ganske så redd for å lage skader i møblene. Jeg er jo gangfør, så jeg forlot rullestolen, dvs, min datter trillet den rundt. Stakkars henne, hun var engstelig hun også for å ødelegge noe.

Verdi kjøpte dette huset med den tanken at foreldrene skulle bo der. Slik gikk det vel ikke, de døde før det ble ferdig restaurert. Han fulgte med på alt arbeid som ble gjort, og visste akkurat hvordan han skulle ha det. Selv om han reiste mye rundt i denne perioden klarte han å følge med i arbeidet. Han var ikke bare berømt, han var rik også.

Det første rommet vi kom til var Giuseppina sitt rom, og stor nedtur for oss alle. Fotografering forbudt. Det bildet av hatten, skrivebordet og flygelet fant jeg på internett fra noen som nok hadde snikfotografert. Vi var gjennom flere rom, jeg fikk vel ikke med meg alt som ble sagt, og har vel kanskje funnet på noe selv også. Det er slik det er, guiden sier noe og så tenker jeg videre på historien og kanskje lager min egen…

Verdis eget soverom var spesielt. Han hadde eget soverom fordi han komponerte ofte om natten. Derfor var det innredet slik at sengen stod ved veggen, flott skrivebord i midten og piano ved den andre veggen. Han skrev alltid notene først, så flyttet han seg til pianoet og prøvde ut det han hadde komponert. Derfor denne plasseringen, smart. Rommene var ellers fylt med vakre møbler, bilder, byster av Verdi. Hatten hans og det hvite skjerfet var også der, i en glassbeholder.

Ved siden av soverommet hans fantes det et rom hvor han oppbevarte alle sine noter, både sine egne og andres. Dvs av hans egne var det bare kopier. Der oppbevarte han også dokumenter som omfattet hans politiske karriere, han var faktisk politiker i en periode. Guiden fortalte at alle politikere kunne reise gratis, med utleverte billetter. Verdi brukte aldri sine, han mente at han hadde råd å betale slikt selv, de pengene kunne kommunen beholde.

Det siste (tror det var det siste) rommet vi var inne i var en kopi av det rommet i Milano hvor han døde. Alle møblene fra rommet, inkludert sengen var flyttet dit. Giuseppe Verdi ble 87 år. Han hadde bestemt at begravelsen skulle skje i stillhet, uten taler og uten musikk. Tusenvis av mennesker fulgte ham gjennom Milanos gater, og de var helt tause. Vognhjulene var kledd med stoff for at ferden skulle være så stille som mulig.

Da var vi ferdige med villaen, og vi med rullestolen trakk et lettelsens sukk da vi var ute igjen uten å ha forårsaket noen skader på møbler. En detalj i huset var forresten at alle soverommene i 1. etasje hadde dør direkte ut. Den døren vi ble sluppet ut av der var det ingen rampe men sterke armer løftet stolen over de to trappetrinnene.
Etterpå ble det ble en runde i parken på de fleste av oss, mens jeg tittet inn der alle hans vogner stod.

Verdi reiste til Russland etter ganske mange oppfordringer fra den russiske Tsaren. Verdi kunne bare forlange akkurat så mye han ville, hvis han bare ville komme. Tsaren var veldig begeistret for komponisten som lenge mente at dette ble en altfor slitsomt tur. Slett ikke bra for helsen. Og nå lurer jeg på, sa virkelig guiden at han reiste med en av disse vognene, helt til Russland, med hesteskyss?

Tempeltreet ( Ginkgo biloba ) er en av de plantene som overlevde atombomben i Hiroshima. Dette er en plante fra jordens oldtid. , det er funnet 270 millioner år gamle fossiler av denne gruppen planter **og selvfølgelig finnes den her også.**

Dette ser litt slitt ut og det er ganske naturlig ettersom det var her også da Verdi bodde her. Og som sagt, han ville at alt, både inne og ute skulle være som det var når han kom tilbake etter sin død.

Det var synd at vi ikke kunne fotografere inne i villaen men jeg fant en video på youtube som viste en rundtur inne. Det er jo en ganske god erstatning for de manglende bildene. Så nok en gang, jeg anbefaler absolutt at dere tar de minuttene og ser på videoen. Italiensk tale men engelsk tekst, fin video.

En fin runde hvor vi ikke fikk lov til å fotografere, men her i videoen kan du se det meste….

På denne videoen så ser det ut som om jeg kunnet ha vært med rundt med rullestol, men jeg tok ikke sjansen på det. Fint å se videoen her ihvertfall, og til andre rullestolbrukere som våger seg hit, kjør på!!

Her kan dere se hvor vi var på denne dagen med Giuseppe Verdi. Nederst til venstre, der vi bodde, Salsomaggiore. Kirken i Roncole Verdi er veldig tydelig markert og litt lengre opp finner vi Busseto (med teateret) og S.Agata (med Villa Verdi). Og så selve elven Po ganske øverst. Nederst til høyre kan dere også se Parma, så da er den byen også plassert. Og alt dette ligger i Emilia Romagna-regionen i Nord-Italia.

Her tar vi farvel med Giuseppe Verdi og hans liv. Det var en spennende dag som ga mye til ettertanke, denne store personligheten, og all den vakre musikken!!

og den som legger opp til slike fine turer er jo som før: Kollene ved Parma. (web-siden) og Facebook

På kafé med Verdi

Et usedvanlig spisested dette her, og det er helt sant, Verdi var her. Ihvertfall ifølge kafeeieren som vi møter i vedlagte video så var Verdi her ofte om ettermiddagene. Han satt i et hjørne, gjemte seg bort og var slett ikke noe videre sosial. Hans kone Giuseppa var også innom for å handle. Kafeen ligger inne i alt det grønne, og det er bord og stoler også utenfor som vi ser. Og vi befinner oss fremdeles i Busseto, Parma-provinsen i Emilia Romagna-regionen i Nord Italia

Vi skjønte det da vi kom inn! Dette var et sted hvor de serverte vin i (suppe)skåler. Det var slik at det var bare borgerskapet som drakk vin av vinglass. Alle de andre som ikke var riktig så fine de drakk sin vin fra slike skåler, og dette var en skikk fra distriktet her, tror jeg. Det var ikke slik i hele Italia.

Menyen var også spesiell, dvs det var ikke noe meny, her fikk vi det som de serverte, og ferdig med det. Og de serverte masse, bare ta en kikke på bildene…..og hele tiden hørte vi Verdis musikk, akkurat volum slik at vi hørte det samtidig som vi kunne snakke.

**Mye godt i disse skålene. vi fikk brød også, men det er det ingen bilder av**

**Vet ikke riktig hva dette heter, ser ut som salami noe av det ihvertfall**, **og der skimter vi jo brød på venstre side…**

Det var morsomt, ingen ante hva de kom med neste gang. Vi fikk jo ikke alt samtidig, og drikke vin av skåler var også ganske uvanlig for oss. Dette spisestedet har egen facebookside HER men jeg fant ingen webside. Det kan vel hende at de har det likevel…..og det fulle navnet på dette spisestedet er Baratta Salsamenteria Storica.

Hvis det ble kjedelig for noen så var det utrolig mye å se rundt på veggene og i taket. Mange bilder av Verdi var det også her. Innerst i lokalet var det en disk hvor man helt klart kunne kjøpe med seg diverse.

**Det er mye som kan brukes som dekorasjoner**

**Jeg tror ikke disse er i bruk i dag, men kanskje for lenge siden**

Ved bordet ved siden av oss satt det to menn og hamret og slo på ett eller annet, virket veldig merkelig. Forklaringen fikk vi etterhvert, de knekte nøtter. Det var en usedvanlig nøtteknekker på bordet der:

**Nøtteknekkerbordet, ikke klargjort for de neste gjestene enda….**

**Tro hvem sin skolepult dette hadde vært?**

Utrolig hva man kan finne på youtube. Her er en artigkar som også viste oss rundt i Giuseppes barndomshjem. Her er han på spisestedet, Salsamenteria. Mange nyttige opplysninger, og akkurat, vi gjorde det ikke slik vi skulle med de vinskålene!!

Ikke hopp over denne, det er virkelig verd å ta seg noen minutter med å se. De snakker italiensk men det er engelsk tekst.

Rullestoler, det var litt trangt der inne men jeg tror det går. Jeg satte min utenfor, og der er det jo også bord og stoler hvis man ikke kommer seg inn med rullestol

Bakerst skimter vi disken, og på bordet ser vi da sannelig brødet også som jeg tidligere sa at vi ikke hadde bilde av.

Dette spisestedet befinner seg like ved Teatro Verdi, med teateret bak ryggen. bare til høyre rundt hjørnet, og slett ikke langt.

og reiseoperatøren vår er jo så klart fremdeles Kollene ved Parma.

Giuseppe Verdi og teateret i Busseto, Italia

Etter vårt besøk i Roncole og Verdi sitt barndomshjem gikk turen videre til Busseto hvor han både bodde i barndom/ungdom og ung voksen alder. Der fikk han undervisning, var musikklærer, giftet seg med Margherita Barezzi og opplevde store sorger samtidig som han komponerte sine første operaer.

I 1839 ble hans første opera framført på La Scala i Milano, og fra da av var han operakomponist på heltid. Det er ganske utrolig at han klarte dette, i hans private liv rundt dette tidsrommet var det bare katastrofer. Han hadde giftet seg, og det første barnet døde i 1838, den nye sønnen døde i 1839 og hans kone døde i 1840. Det ble noen harde år, men han kom tilbake.

**I det orange huset vokste Margherita, hans første kone opp. Jeg er ikke sikker på om de kanskje bodde der etter at de giftet seg, kan ikke huske om vi noen gang fikk vite hvor de bodde.**

Han kom tilbake etter en tung periode. Selv om du som leser dette tror at denne komponisten kjenner du ikke så er jeg ganske sikker på at du har hørt flere av hans melodier fra hans operaer. Pavarotti har bl annet gjort flere av melodiene fra hans operaer verdenskjent og den jeg la ut i forrige innlegg er jeg sikker på du har hørt før.

Det neste på programmet vårt var et besøk i teatret, det teateret som borgerskapet i Busseto bygde for sin store og kjente komponist. Men Verdi var nok ikke helt som de beregnet. Han forble for alltid en ”bondesønn” og glemte ikke sine røtter selv om han ble rik og berømt. Han hadde mange meninger om dette teatret som ble bygd inn i den gamle fyrsteboligen. Han mente at det var sløseri å bruke så mye penger på et teater, byen hadde mer enn nok med viktige oppgaver, som å bygge skoler og sykehus. Borgerskapet gav seg ikke, de brukte tolv år på denne byggingen før teateret ble klart. Det ble sagt at kommunen forsynte seg av et fond Verdi hadde gitt til ubemidlede ofre for en flom som hadde hadde herjet Posletta. Dette likte han dårlig.

**Vakkert og vakkert, skulle gjerne hatt en plass der en gang**

Det vakre lille teateret i sentrum av Busseto ble åpnet med to av Verdi sine operaer, og publikum hedret den store komponisten med å ha på seg grønne klær, Verdi betyr grønn på italiensk. Verdi selv møtte ikke opp. Det var nok ikke bare det økonomiske sløseriet og fondet som ble borte han var lite glad for, han var ikke så veldig glad i borgerskapet heller.

En grunn til hans fravær kunne også være (guidens ord) at borgerskapet ikke var så begeistret for hans elskerinne som han skamløst bodde sammen med. Og hun hadde til og med flere uekte barn!! Verdi satte aldri sin fot i det teateret. Han giftet seg også etter hvert med Giuseppina Strepponi, som var en berømt operasangerinne på den tiden. De fikk ingen barn sammen.

**Her øves det, på Aida. Ikke så mange aktører på denne øvelsen, og kun et piano**

Teatret har plass til bare 300. Nå for tiden blir det faktisk brukt, men ved store oppsetninger så må flere av stolene nede i salen flyttes for å gi plass til orkesteret. Da vi var der var det noen som øvde til operaen AIDA, kanskje derfor det var plassert så mange stoler i røkerommet. Jo da de hadde røkerom før i tiden, og veggene der inne var kledd med skinn/lær, på grunn av brannfaren. Øverst på veggen var det store hull for å slippe røyken ut.

**Røkerommet med lærveggene. Det var nok ikke vanlig med så mange stoler her inne.**

**Lærveggen var skikkelig dekorert, her er det ikke spart på noe.**

Jeg klarte meg fint med rullestol her, det var heis mellom etasjene så jeg kunne til og med komme meg til kongelosjen og ellers rundt omkring i salongene. Det var så vakkert overalt, og så mange utrolige detaljer. Det ble sagt at dette er en minikopi av La Scala i Milano. Jeg gjentar meg selv hele tiden, vakkert vakkert. Det ble jo ekstra stemning for oss ettersom det var øvelse som pågikk. Bare med piano og to-tre aktører, men det gav oss likevel en opplevelse av et levende miljø.

Et velkjent ansikt dette her på kanskje alle Aida-forestillinger? Sist jeg så det avbildet var videoen fra Oskarsborgoperaens Aida-forestilling i sommer.

Det var mange flotte detaljer overalt, nå gjentar jeg meg selv igjen, alt var så vakkert, så her er et lite bildedryss igjen:

**Trappegelenderet er ikke som andre trappegelendre**

Dekorasjonen over døren til røkesalongen

**Se det taket!! Er det noen som kjeder seg under en forstilling så kan de jo bare se i taket. Vakkert det også**

**Enda en salong, og speilrammen var bare juks, sa guiden, pappmache med gullmaling. Det er helt i orden**

Samme salongen med piano, kanskje til veldig små konserter?

**Kongelosjen til høyre, den er akkurat på midten og litt penere enn de andre**

Triumfmarsjen fra Aida er kjente toner, og det var Aida de øvde til da vi var her, så da blir det den jeg legger ut nå. Det er nok ikke plass til noen ballett i Teatro Verdi, men her er det bare å nyte den også.

Triumphal March from Aida by Giuseppe Verdi ; Metropolitan Opera House(1989 ) (lagt ut på Youtube av Claudio David)
Metropolitan Opera Orchestra;James Levine

Neste innlegg blir fra resten av denne dagen med musikk i ørene overalt. Ikke overdøvende musikk, men den var der hele tiden. Etter teaterbesøket var det lunsj på en meget spesiell kafè og så til Villa Verdi, en , nei to opplevelser ble det…..

**Her sitter han og passer på byen sin**

og vi reiser fremdeles med Kollene ved Parma, ingen tvil om det…..

Giuseppe Verdi, hans barndomshjem

**Bildet er hentet fra mappen vi fikk utlevert til rundturen i huset**

Gratulerer med dagen!! 10. oktober 1813 ble Giuseppe Verdi født og dette innlegget blir publisert 10. oktober 2019. En hel dag med Maestros liv det var en opplevelse. Jeg har det i kropp og sjel fremdeles, dette gjorde virkelig inntrykk på meg. Vi startet med å besøke hans barndomshjem i Roncole, fortsatte til Busseto hvor han gikk på skole og bodde med sin første kone, og hvor det ble bygd et teater til hans ære. Så var det lunsj i en meget spesiell kafe, og dagen ble avsluttet i hans Villa Verdi i Sant´Agata. Hele dagen var vi omgitt av hans musikk.

Dette var en dag hvor vi fikk et utrolig godt innblikk i en stor personlighet. Det første besøket i hans barndomshjem var ikke guidet, men vi fikk en mappe hvor han ”snakket” med oss rundt i hjemmet. Jeg kjørte jo for det meste rullestol og var ikke oppe i 2, etasje, men jeg fikk utlevert en Ipad og øretelefoner og kunne høre og se alt, fra rom til rom.

**God utsikt fra hjemmet og til kirken**

Han ble født i Roncole 10. oktober 1813, og ja egentlig så var han jo fransk på det tidspunktet, i hvert fall nesten for da tilhørte dette området Frankrike !! Han viste tidlig sine musikalske talenter, og lærte av organisten i stedets kirke, San Michele. Denne kirken hadde han god utsikt til fra vinduene i hans barndomshjem.

**Her ble han født. I permen vi fikk utdelt, og på Ipaden var det ikke en vugge, men en kurv ved fotenden av senga.**

Foreldrene kjøpte et spinett til ham, og dette var han veldig takknemlig for, det var jo slett ingen overflod av penger i hans oppvekst selv om familien Verdi klarte seg godt. Han besteforeldre, og senere hans foreldre drev vertshus og butikk i Roncole.

Organisten, hans første læremester døde da Giuseppe var 9 år, og han tok over som organist i kirken. Han fikk til og med betalt. Et par år senere flyttet han til Busseto hvor han gikk på skole og samtidig fikk mer undervisning i musikk. Hver eneste søndag gikk han hjem til Roncole for å spille i kirken.
Som ungdom, 18 år gammel flyttet han til Milano, og søkte på Musikkhøgskolen der, og kom ikke inn. Det var nok en stor nedtur, men han fortsatte med privatundervisning til han flyttet hjem igjen til Busseto hvor han livnærte seg som musikklærer.

Kirken ”hans” lå like ved barndomshjemmet og vi tok en tur innom den også. Der må jeg med skam bekjenne at jeg la ikke merke til om jeg kunne kjøre rullestol inn. Jeg er jo ikke helt avhengig, bare hvis jeg skal gå lange strekninger. Jeg var så fascinert av alt her at jeg husker rett og slett ikke om det var adkomst inn for rullestoler. Men vakkert var det der inne i kirken, og merkelig å tenke på at der oppe på veggen satt lille Giuseppe og spilte orgel fra han var 9 år gammel.

Litt bildedryss fra første del av en spennende dag, og alle bilder er enten mine, eller fra permen eller fra Inger Elen Bech-Olsen

**Fra inngangen, her startet vi rundturen**

**Dette var en finurlig inretning hvor maten til vertshusgjestene ble holdt varm**

**Slik så soverommet ut i permen vi fikk låne på runden rundt i huset**

**Antagelig regnskapsbøker og dagbøker fra virksomheten dette her**

**Ja vet ikke riktig hva slags lagerrom dette var, men det så ut som om der hadde vært både vått og tørt**

Jeg må nok dele denne dagen opp i flere innlegg, og neste innlegg blir fra Busseto hvor han gikk på skole, giftet seg, og fikk et teater han ikke ville ha. Og mens dere venter, hør litt på Pavarotti, en ung Pavarotti, dere har vel hørt denne før? Fra Giuseppe Verdis opera Rigoletto. Denne videoen er vist 24 mill ganger på Youtube!!

The «king» Luciano Pavarotti as Il Duca di Mantova in the screen movie «Rigoletto» (1983) based on Giuseppe Verdi’s opera with the same name (1851). (lagt ut på youtube av Christiano Grimaldi)

**Utenfor huset i Roncole**, og denne turen var absolutt fin for rullestoler

En av mine medreisende har også skrevet blogginnlegg om Verdi, og der er det mange historiske opplysninger. Noe av bildene våre har samme motiv, men det er jo bare slik det blir når vi er på samme sted: Bloggen hennes finner du HER

Reiseoperatøren er så klart fremdeles Kollene ved Parma, bestill deg et nyhetsbrev med en gang, det kommer ut hver måned med nyheter fra dette vakre distriktet Parma.

Ettersom det er Verdis fødselsdag i dag så får dere en ekstra video. Denne er fra hans barndomshjem. Utrolig hva man finner på youtube!

Besøk på vingård, Cantina Il Poggio

Med Apenninene i ryggen, Posletta langt der nede og foran oss, og enda lengre bort, i horisonten, Alpene. Vi kunne innbille oss at vi så dem. Kanskje gjorde vi det, men guiden forteller at om vinteren, når de er ganske snødekte så kan de se dem. Vingården Cantina Il Poggio hvor vi var ligger omtrent 380 m over havet…..

Jeg hadde vært her før, det var en av utfluktene for to år siden, men denne turen er så fin at den må tas hver gang. Bare det å komme opp hit og nyte utsikten, luften, atmosfæren, det er så ubeskrivelig godt. Det er ikke nødvendig å like vin engang, kulturen og alt det andre finnes i mengder.

Forrige gang ble jeg kjørt nedover med bil, forbi vinmarkene og til eierens bolig. Denne gangen hadde jeg bestemt at jeg skulle kjøre rullestol, veien var nå faktisk en av de bedre jeg har kjørt på denne turen….Eierens frue hadde sin egen kirke der nede, jeg tok ikke bilde denne gangen men bildet fra 2017 gjør samme nytten, den så helt lik ut som før.

Guiden forteller mye spennende på en slik spasertur. Vi får se forskjellige druetyper, og han fortalte at villsvin var en stor plage om våren, da ødela de ungspirene som var plantet ut for å bli nye vinstokker. Jeg mener det ble snakket om ulv også, forrige gang vi var her? Det kan bli snø her om vinteren, litt, ikke mye, men nok til at det er hvitt……

Turen oppover til ”Fabrikken” var like fin som turen nedover. Det er noe med luften og utsikten her…… Bygningene består av produksjonslokaler, vinlagring, smaksrom og ja jeg var vel ikke innom flere, men med rullestol er jo det ganske bra. Der fantes trapper mellom de forskjellige, men det var fullt mulig å kjøre rundt for å komme seg til smaksrommet som de kaller det.

Vinlageret/kjelleren, der var det tønner, og metervis med flasker. Her produseres det 45000 liter vin i året. Vi kunne se at en del av produksjonen skulle eksporteres til Sveits, og en annen var merket China, så er du i China, be om vin fra Cantina Il Poggio!!

Smaksrommet var den gamle helikopterhangaren. Jeg mener å ha blitt fortalt at eieren av vingården kom med sitt helikopter for å inspisere og følge med alt. Vi fikk smake flere forskjellige typer vin. Her lager de rødvin med bobler, det er litt uvant, ble ikke det som ble med meg hjem, men den er jo frisk og god, den med bobler…. Til vinen fikk vi brødbiter, dynket med olivenolje produsert her på gården, og vi fikk selvfølgelig parmesanost og parmaskinke. De produserte olivenolje her før i tiden, men nå er det bare produksjon til eget bruk, og salg til gjester.

**Vin, ost, skinke og en blid og fornøyd gjest.**..

Midt i smaksprosessen vår kom det plutselig en melding fra produksjonen, om vi hadde lyst til å se hvordan druene ble presset og hvordan råstoffet ble laget, de var midt inne i en produksjon. Klart at vi ville se det, det vil si de andre, det var trappehindringer for meg. Men kanskje det kommer beskrivelse på Anne sin blogg HER. Vi kom jo midt i innhøstingen, så det var litt travelt rundt oss kan man si.

På youtube fant jeg en link til en fin liten video fra vingården, vær så god, ta en liten tur:

Det var en fin ettermiddag. Det er en halvdagsutflukt dette her til vingården. Akkurat der og da så tenkte jeg at jamen går det fint å komme seg ut og oppleve ting selv om man må ha følge med en rullestol. Det hadde vært kjedelig å bare sitte hjemme i sofaen. Selvfølgelig er det stritt av og til, og mange utfordringer, men det meste kan løses, og kan det ikke det så finner vi bare en annen vei, en annen måte å gjøre det på….

En slik trapp kan jo skremme vettet av en rullestolbruker, men det er bare å slappe av. som oftest finnes det en annen vei, og det gjorde det her. Jeg trillet rundt, opp en bakke og vips så var jeg også der jeg skulle være……

og så et lite bildedryss til slutt………

**Gavepakninger for å bringe med seg hjem, det er vel nå man skulle hatt en tom koffert?**

**Dette er fra gammel olivenoljeproduksjon**

**Eierens bolig. Fruens lille kirke lå like ved siden av.**

**En nydelig ettermiddag, og det er noe fint og spennende å se til alle kanter (ettersom jeg her har snudd ryggen til utsikten mot Alpene)**

Vingården har sin egen hjemmeside, på italiensk HER men det går an å trykke oversett:

og vår supre reiseoperatør har jo selfølgelig også sin hjemmeside, og her kan du abonnere på et nyhetsbrev som blir sendt ut en gang pr mnd….

Kollene ved Parma

Dagstur til Parma

Parma er hovedbyen i dette området. En dagstur dit det må vi nesten ha når vi er her… Her finnes det meste, og noe for alle. Fine handlegater, museer, katedral, og fortauskafeer med uteliv. Programmet vårt her var var å besøke Teatro Farnese, Biblioteca Palatina og Il Duemo di Parma (katedralen)

Heldigvis så står vi fritt til å kutte ut deler av planen hvis vi føler for det, og ettersom dette var den absolutt varmeste dagen i ferien vår, 35 grader, så var det noen av oss som ble værende på den hyggelige utekafeen mens de sprekeste dro avgårde til bibliotek og teater….

**Dette var samlingspunktet vårt, og herifra dro vi på shopping, teater, bibliotek og litt rundt omkring….**

Biblioteca Palatina, dit dro ikke jeg men har fått låne foto av Inger Elen. Hun er historiker og ble vel omtrent i ekstase over å kunne se skrifter helt tilbake fra 1500-tallet.

Teatro Farnese, et teater som ble bygget for fire hundre år siden og ble ødelagt i 1944. Det har blitt omhyggelig bygget opp igjen etter de originale tegningene. Her finnes fantastiske utskjæringer og detaljer, og sitteplass til 1500 personer. Foto Inger Elen, jeg var ikke med hit…

Det var ikke så langt til teatret og biblioteket, bare 550 meter. Men….det er ganske slitsomt å kjøre rullestol på så ymse underlag, og med den varmen også denne dagen så var det deilig å bare nyte livet på utekafeen…..

Jeg vet ikke hva dette er, men vi kunne se det der vi satt på utekafeen. Ser ut som et minnesmerke fra krigens dager. Vi fant forresten raskt ut at inne på de store butikkene var det veldig kjølig og fint, shopping ble det så klart her også….

Lunsjen ble inntatt på La Forchetta (gaffelen). Ikke småtteri med denne anbefalingen, og bordpynten var ganske spesiell. Ja her fikk man tips, ikke nødvendig å kjøpe blomster til å pynte bordet med, her kan man tage det man haver til middag så og si…..

Min favoritt, Tortelli, med spinatfyll. Jeg så da noe lignende på Coop her om dagen, må prøve det. Det smaker nok ikke så godt som her på La Forchetta, men det kan jo være en liten oppmuntring likevel…..en italiensk smak i hverdagen.

Il Duomo di Parma, ser ikke så staselig ut fra utsiden, men den var bare utrolig vakker på innsiden. De eldste delene stammer fra et tempel fra 300-tallet, og siden har den blitt bygd og utsmykket fra år 1000 til 1500. vi undersøkte ikke om det var mulig å trille inn rullestol fra en av sidene. Stolen min ble løftet opp disse to trappetrinnene.

Hvordan kunne de klare å male oppe under taket? Det er mye å bli forundret og imponert over i et slikt bygg.

**Vakkert hvor vi enn snur blikket, og detaljer overalt**

Og her er for de som ikke har jakke på seg, eller har skuldrene bare. sjal til låns for å legge over skuldrene før man går inn…..og diverse annet på plakaten som ikke var lov her inne….

Ingen sak å komme seg ut og inn når man har med sterke bærere. Som jeg sa tidligere, det kan hende det var en mulighet på sidene av katedralen men det undersøkte vi ikke…

Som dere ser, helt fint å ferdes her inne med rullestol, god plass og vakkert overalt, og så var det jo forholdsvis kjølig. Ute var det 35 varme…..

og reiseoperatøren som lager turer etter våre ønsker, ja det er Kollene ved Parma

Parmaskinke og balsamico

Parmaskinke, eller prosciutto di Parma har blitt produsert på samme måte i over 2000 år, og det er Parma som er skinkebyen… De godkjente griseoppdretterne og slakteriene må være lokalisert innenfor bestemte områder, og selve fremstillingene av skinken skal kun skje i Parmaregionen på grunn av klima og luft. Vi besøkte en produsent i Parma (www.prosciuttodiparma.com) og lokalene der var godt egnet for rullestol…….

**Guiden vår forteller og demonstrerer, hun var veldig dyktig….**

Grisene fores opp på mysen av parmesanosten, frø og kornprodukter. De lever lengre enn andre svin, beveger seg i naturskjønne omgivelser og det skal kjennes på smaken. Er du en av dem som bare vil spise kjøtt og produkter av dyr som har hatt et godt liv så er Parmaskinke absolutt det riktige.

**Her kommer det et lass med ferske skinker**

En rå og nyinnkjøpt skinke saltes for hånd og med grovt spesialsalt og tørkes i et kaldt rom i 1 uke. Det eneste som tilsettes i bearbeidelsen er salt….
Etter den første saltingen vaskes og bankes skinken før den saltes på nytt og henges i 2 uker, og ganske kjølig. Dette er første fase av hengingen som totalt tar 12 måneder. Det var mange faser skinkene skulle gjennom, og jeg mener da faktisk at de ble massert også…..Da skjønner jeg veldig godt at jeg ikke har behandlet ribba ordentlig til jul. Heretter skal den saltes og masseres i god tid før julaften….selv om den ikke skal henges opp og tørkes.

**Her er dimensjonene ganske tydelige…**

I en periode henges skinkene på scalares, egen trestativer i store rom med gjennomtrekk, og denne luftingen i kombinasjon med varm sol bidrar til å gi parmaskinken den spesielle smaken. Guiden fortale at absolutt ingen fikk lov å åpne dører inn til disse rommene i den perioden de hang der eller gå dit inn. Jeg vet ikke hvor lenge de skulle henge der.
Når skinken er 6 mnd blir ytterlaget hardt, da smøres hver skinke for hånd med grisefett….

På slutten av modningstiden, etter minst 12 mnd kommer det kontrollører for å sjekke om dette er prima vare. Hvis alt i orden så brennemerkes skinken med Parma-kronen som garanti for at den har riktige merkinger, smak og aroma, og at den er produsert korrekt etter kravene. Skinken har da allerede blitt merket flere ganger, grisens fødested og oppdretterens identifikasjon.

Denne utflukten, som bestod av omvisning hos parmesan- og parmaskineprodusenter, lunsj på en lokal trattoria og besøk hos en ”acetaia”( eddikprodusent) blir kalt for TastyBus, og firmaet bak er et Parmafirma Maestro Travel Expirence. Utflukten blir nok å finne på programmet neste år hos ”Kollene ved Parma”. Jeg tror vi var de første som fikk prøve dette.

Lokalene hos parmaskinke-produsenten var helt fin for rullestol. Det var bare en gang at det var litt smalt mellom alle skinkeradene, men det gikk fint uten ødeleggelser. Jeg koblet fra motoren og ble kjørt manuelt.
Toalettforholdene var også supre, for alle både med og uten rullestol, og smaksprøvene var topp. Der lærte jeg noe nytt. Jeg liker egentlig ikke parmaskinke, tenke seg til det!! Men her ble skiver rullet rundt grissini (brødpinner), det var godt det….Litt vanskelig å reise til dette distriktet når man ikke liker parmesanost og parmaskinke, for vi fikk jo det omtrent overalt………

**Veldig smakelig med denne kombinasjonen…**

**Smaksprøver og en liten pause før lunsjen**

Lunsjen var med lokale spesialiteter, god forrett med bl a Torta Fritta, Tortelli til hovedrett, kaker til dessert, og god lokal vin.

Etterpå var det tid for Balsamico-omvisning, og der måtte jeg ”kaste inn håndkleet”. Det var noen trapper der, først opp og så ned, og jeg var ganske sliten. Det er lov det, og denne siste delen passet dårlig for rullestol, eller det passet ikke for rullestol men dagen min var så full av inntrykk at det var nok for meg. Jeg fant meg en fredelig plass i hagen utenfor og hadde det veldig bra, og sannelig kom den herlige guiden ut med en smaksprøve til meg også…….

Jeg har lånt noen bilder av balsamico-tønner, (foto Inger Elen)og den lille på hvit duk var jo veldig søt….Det er en medalje for beste balsamico et år, produsenten hadde vunnet denne prisen mange ganger.

*Vår dyktige guide hadde store kunnskaper om både parmesanost og parmaskinker*

Og reiseoperatøren vår er fremdeles Kollene ved Parma

Parmesanost, spennende……

Neste utflukt vi hadde bestilt var en tur for å se hvordan parmesanost, parmaskinke og balsamico ble laget. En heldagstur med lunsj. Også denne skulle passe godt for en rullestolbruker.

**Det er vel elven Po det blå båndet vi ser øverst, og så er det Posletta under der . Og Salsomaggiore er vel også i dette området….**

Det er kun et distrikt i Italia som med rette kan lage parmesanost. Det er et område i Nord-Italia som omfatter Parma, Emilia, Modena, Bologna og Mantova.

Det som imonerte meg aller mest var at alt var manuelt, håndkraft, ikke maskiner noe sted. Dette er en kunnskap som har eksistert fra 1100-tallet og osten ble antagelig produsert av munker i distriktet.

Det er en lang prosess fra kua til den ferdige osten, og vi fikk følge omtrent hele, bortsett fra at kyrne så vi ikke…..

**Her er vel ysting på gang, og det er nødvendig med sterke karer tror jeg….**

Kyrne får bare spise det gresset som er i dette området, og kraftfor kan slett ikke brukes. Det er ingen kunstige tilsetningsstoffer her, det er kun kalveløype og salt som tilsettes.

**Nå begynner det å ligne på noe her…**..

**og her er det like før ostene skal henge til tørk**

**i disse formene ligger osten i to-tre dager….**

**og så er det saltlake i omtrent 20 dager**

Det er her som det er mange steder hvor det drives med tradisjoner. Vanskelig å få ungdommen til å overta og videreføre tradisjonene. Jeg håper virkelig at denne familiebedriften , ja de andre også, kan leve videre.

Ostene blir kontrollert flere ganger. På osten kan det leses hvilket år, produsent, ja til og med hvilken gård melken kommer fra. Den lagres i minst 24 mnd. Etter et års lagring blir den kontrollert og evaluert. De ostene som blir godkjent blir merket og så modnes de et halvt år til for så å bli testet igjen….

Kontroll, og denne var i orden. Lik lyd over det hele. Denne karen har nok gjort dette før….

**Her er det mat som produseres så påkledningen være riktig. Og riktig så kledelig var det jo på disse to…**

**Smaksprøver etter hele runden er obligatorisk, og jeg var vel en av de få som likte den ferskeste kremaktige best…..**

Denne turen til ostefabrikken gikk veldig fint med rullestol. Det var bare et problem, eller kunne være et problem og det var toalettet. Det var bare et hull i gulvet som det ofte er på landsbygda, dårlig egnet for en rullestolbruker. Ikke så enkelt for noen med dårlige knær heller. Men neste sted vi kom til, skinkefabrikken, der var det helt perfekte forhold, så det er jo bare å planlegge litt så går det veldig bra…

…og det var her jeg fikk virkelig respekt for en fabrikk (og for en ost som jeg egentlig ikke liker), som lager tusenvis av oster, for hånd, uten maskiner, uten kunstige tilsetningstoffer. Det er imponerende på alle måter…..og vi iler videre til parmaskinke-fabrikken……

og vår utrolige reiseoperatør er fremdeles Kollene ved Parma:

Italia, og middelalderby med rullestol

Middelalderby og rullestol er ingen umulig kombinasjon. Det er ikke lett å kjøre på humpete steinlegging, men det er bare en liten utfordring. Det var besøket i middelalderbyen Castell’Arquato som var vår første utflukt. Klatre i tårnet og rulle gatelangs i denne sjarmerende lille byen med 4500 innbyggere var ikke aktuelt. og da er det bare å ta fram min leveregel nummer en: Tenk aldri på det du ikke klarer, fokuser på det du kan….. og hva kan en slik tur by på, for en rullestolbruker? Jo følg med……

Det er litt humpete underlag, men jeg tror slik risting er veldig sunt for kroppen, så da så….

Landsbyen lå en halv times kjøring fra Salsomaggiore og vi ble hentet av minibussen som var vårt faste følge i begge ukene. Veien opp til byen var plutselig stengt, innkjøring forbudt!! Men vår sjåfør visste råd, snu og kjøre til politistasjonen. Der fikk vi tillatelse til å kjøre opp ettersom vi hadde en rullestol med i bilen. Jeg hadde også med det blå kortet, parkering for bevegelseshemmede. Det fungerer i hele EU så det lot vi ligge i bilen slik at han kunne komme seg tilbake for å hente oss. Tips til dere som har et slikt kort, ta det med på tur, nyttig for taxi og alt mulig….

Ingen problem, rullestol i bagasjen, innkjøring tillatt!! (Begge foto Gunnar Elstad)

Byen ligger på toppen av en kolle, fra borgen på toppen var det oversikt over alle fiender som kunne prøve på å nærme seg. Jeg tror nok at en av mine medreisende vil komme med blogginnlegg som forteller mer om hva som befinner seg i bygninger og historiene rundt dette. Adressen hennes finner du HER. Jeg tror at det første innlegget kommer snart.
Det var en vakker utsikt for oss som ikke klatret opp i borgtårnet. Langs ”kanten” av byen og utsikten var det nok laget nytt underlag å gå på, for der var det fint å kjøre med rullestol. Ellers så er det jo bare god mosjon å bli litt humpet og ristet.

Borgtårnet og vakker utsikt over «fienden»

Vi som ikke klatret var innom en liten butikk hvor de hadde et fantastisk utvalg av julekrybber. Skulle nok ha kjøpt en. Prøvde meg på å kjøpe bare en engel, men skjønte jo at det gikk ikke, den hørte med til en julekrybbe…..Etter butikkbesøket satte vi oss rett og slett ned utenfor den restauranten hvor vi senere skulle spise lunsj. Det er ganske nydelig å sitte slik og nyte været, varmen, utsikten og atmosfæren. Jeg er vant til båtferier, og mye av tiden der gikk med til å bare sitte og betrakte himmel og hav og fugler…..jeg liker det. Samme her i slike situasjoner, mye å se på…..og bare nyte.

Maten skulle inntas på La Rocca del Franco, en familiedrevet restaurant som er anbefalt i Michelin-guiden. All mat lages fra bunnen av med lokale ingredienser. Det er sønn som serverer mens hans mor styrer kjøkkenet. Her er det ingen meny, det serveres rett og slett en rekke tradisjonelle retter, og mange ble det, vi kom vel nesten ut av tellingen. Alle rettene ble servert med lokal vin. Dette er en middag man ikke blir så veldig raskt ferdig med. Veldig spennende, og jeg kan vel tro at hvis vi hadde kommet en annen gang, senere, så hadde vi fått noen nye retter? Jeg legger ut bildene, så kan dere ta vare på navnene på de forskjellige. Det kan vel hende at noen får lyst til å besøke Italia snart, og det kan virkelig anbefales.

Litt av hvert, vanskelig å huske, men brødet har en parmesankrem

Tortelli d’erbetta, og det var vel en skive parmesanost i midten?

Vitello al vino rosso (Kalvestek i rødvinssaus med poteter)

Semifreddo (iskake) med skogsbærsorbet og noe annet pynt

Det var et fantastisk måltid, men restauranten kan kanskje ikke anbefales til dem som er helt avhengig av rullestol. Eller jo, hvis de har litt sterke bærere. Det var noen trappetrinn opp til selve restauranten, og det var mange flere ned til toalettet. Jeg kan jo gå noen skritt og trapper så det gikk helt fint. Jeg mener å ha hørt en gang at i Norge må alle serveringssteder ha et HC-toalett på samme nivå som serveringen befinner seg. Men det kan jo bli vanskelig i en gammel bygning i en middelalderby om slike regler skulle dukke opp i Italia.

Og nok en gang, vårt fine reiseselskap er: Kollene ved Parma

https://www.facebook.com/kollenevedparma/

http://www.kollenevedparma.no/

og mange av bildene (på oppdrag fra meg) er tatt av min hjelper Inger Elen Bech-Olsen

Vi som ikke klatrer men bare slapper av og nyter dagen….

Full fart til Italia, forberedelser og innsjekking…..

Reiser man med rullestol, og oksygen attpåtil så er det ikke bare å slenge seg av gårde til Gardermoen på restbillett. Det må planlegges ganske omhyggelig, og i god tid før reisen. Følges alle regler så tror jeg at vi rullestolbrukere kan reise hvor som helst.

Først så må jo billetten bestilles, og allerede på internettbestilling kan man krysse av på ”spesielle behov”. Mitt valg der er WCHS-Rullestol (steps). Det betyr at jeg kan gå selv fra flydøren til setet mitt, men trenger hjelp for å komme meg dit, til døren. ……Så bestiller jeg oksygenapparat hos et supert firma som heter MEDITEK. De ordner ALT, rett og slett alt. Kontakter flyselskapet, kontakter Helfo som betaler leien, og Meditek sender meg apparatet levert på døren en uke før reisen.

Oksygenapparatet er så lite at du kan vel knapt se det oppi denne veska?

Så må jeg kontakte flyselskapet igjen og der varsler jeg om at det vil komme info om oksygenapparatet og så forteller jeg at jeg vil ha med en elektrisk rullestol som spesialbagasje. Alt dette blir da ført opp på min reservasjon. Ja må jo ikke glemme hjelperen, den uunnværlige hjelperen/pakkeselet/bærereren som må sliter med all håndbagasjen. Det er ganske lurt å reserve billetten på både en selv og hjelperen slik at vi har samme referansenummer. Der spares en del forklaringer for hvorfor en hjelper må være med overalt og hele tiden….

En sekk på ryggen, en veske på magen, batterier og joystick i den en hånden og sin egen håndbagasje i den andre. Og attpåtil hadde jeg en veske i fanget, med oksygen.

Alt dette gikk fint, bortsett fra en ting. Jeg ringte Norwegian for å melde inn spesialbagasje – en elektrisk rullestol. Personen i andre enden sa at det var ikke nødvendig ettersom jeg hadde meldt inn behov for assistanse. Vel, ikke stort jeg kunne gjøre med det, men følte meg usikker. På min forrige reise til Italia stod det oppført i Reisereferansen ”electrical weelchair”. En annen gang , med KLM til Amsterdam ville de ha tilsendt mål og vekt og alle mulige opplysninger på forhånd……..

Ellers, attest fra legen om at det er forsvarlig å reise for meg med min sykdom, liste over alle diaganoser og medisiner, kjekt å ha, på engelsk og legespråk som vel kanskje er internasjonalt…

Andre nødvendige papirer er Confirmation, beskrivelse over rullestolen, Eloflex. Der står det mål og vekt, og ikke minst, spesifikasjoner over batteriene. Også oksygenapparatet må ha sitt papir med beskrivelse på engelsk.

Denne stolen er ganske ny for meg, bestilte den fordi den er så enkel å slå sammen, og ingen deler som må skrus av, bortsett fra joysticken. Og dessuten så kunne man fly med disse batteriene….det stod nederst på arket. Heldigvis, leste et sted på facebook at en kar med samme stol måtte ta av batteriene og ta dem med inn i flyet som håndbagasje. Mine hjelpere øvde på forhånd, og pose til ekstra håndbagasje var klargjort……

Jeg bestilte trekk til stolen, og det fikk god plass i sekken bak. Det ble ikke bruk for trekket på turen til Milano, men ble til god nytte hjemover

Klar til å dra et trekk over, men det ble ikke nødvendig akkurat her.

Innsjekk på Gardermoen:

Jeg fikk spørsmål om jeg ville bruke min egen stol helt til Gaten, og det takket jeg ja til. Jeg hadde kjørt selv fra taxien og til innsjekk, så jeg var jo allerede mobil. De sjekket papirene og forberedte oss på at vi muligens måtte koble fra batterier og ta dem med inn i flyet. Oksygenapparatet ble ikke nevnt eller sett på. Mulig at hun så papirene og at det var nok. Jeg fikk bagasjelapp til stolen, og som dere vet, medisinsk utstyr er ikke medregnet i håndbagasjen, heldigvis…(Oksygenapparat)

Sikkerhetskontrollen har egen inngang for rullestoler, og det har alltid vært så enkelt, men nå var det båndet stengt slik at vi ble sluset sammen med alle andre. Og ettersom jeg hadde valgt å kjøre selv, og ikke hadde assistanse som kunne ha hjulpet til med håndbagasjen i sikkerhetskontrollen så ble det veldig travelt for min hjelper som måtte ta seg av alt. Og min stol måtte kjøre flere ganger gjennom ”porten”. Til og med puten ble tatt av og lagt på båndet etter hvert….. Det ble mye styr. Det hadde nok vært enklere å sendt stolen av gårde som spesialbagasje, takket ja til assistanse og blitt kjørt i flyplassens egen rullestol. Men da hadde jeg blitt kjørt rett til Gate og kunne ikke ha rotet rundt på butikker, truffet de andre, spist litt, handlet litt osv. En vurdering til neste gang det der…..

Ved Gaten – jo da, av med batteriene, godt vi var forberedt. Pakket ned Joysticken også, den er litt utsatt for skader og ikke er den brukbar heller uten batterier..Etterhvert kom det en assistent og kjørte meg til flydøren. Det er så imponerende at vi kan få all denne hjelpen på flyplassene, uten å betale noe ekstra.

Vel framme i Milano, ja da ble det litt venting både her og der. Mine medreisende forlot flyet, også min private medbragte hjelper, for å plukke opp bagasje. Jeg ble hentet av ”assistanse” og ble plassert i en slik bil som henter rullestolpassasjerer fra flyet.der satt det allerede en dame som skulle til Stavanger !! Akkurat ja, hun skulle om bord i det flyet som jeg nettopp hadde forlatt. Men de måtte fylle drivstoff, og vi måtte vente. Hun kunne ikke komme om bord før de var ferdige til å fly tilbake til Norge, og jeg kunne ikke bringes til bagasjebåndet før stavangerdamen var plassert i flyet. Litt komplisert? Nei da, god tid det har vi som er på tur.

Skimter det røde flyet der framme, og jeg venter…….

Ved bagasjebåndet traff jeg mine medreisende og hjelperen igjen. Batteri og joystick ble montert og vips så var det bare å rulle til minibussen som skulle kjøre oss til Salsomaggiore der det ventet 2 uker med både opplevelser og avslapping.

Og reiseoperatøren vår er fremdeles Kollene ved Parma:

https://www.facebook.com/kollenevedparma/

http://www.kollenevedparma.no/

	Katedralen Duomo di… til Dagstur til Parma
	Ligaya V. Bugten til Italia, og middelalderby med…
	Ligaya til Full fart til Italia, forbered…
	Italiatur med rulles… til ITALIA – Hotel Villa Fio…
	eljosreise til Ut på tur igjen, Italia er…