Parmesanost, spennende……

Neste utflukt vi hadde bestilt var en tur for å se hvordan parmesanost, parmaskinke og balsamico ble laget. En heldagstur med lunsj. Også denne skulle passe godt for en rullestolbruker.

Det er vel elven Po det blå båndet vi ser øverst, og så er det Posletta under der . Og Salsomaggiore er vel også i dette området….

Det er kun et distrikt i Italia som med rette kan lage parmesanost. Det er et område i Nord-Italia som omfatter Parma, Emilia, Modena, Bologna og Mantova.

Det som imonerte meg aller mest var at alt var manuelt, håndkraft, ikke maskiner noe sted. Dette er en kunnskap som har eksistert fra 1100-tallet og osten ble antagelig produsert av munker i distriktet.

Det er en lang prosess fra kua til den ferdige osten, og vi fikk følge omtrent hele, bortsett fra at kyrne så vi ikke…..

Her er vel ysting på gang, og det er nødvendig med sterke karer tror jeg….

Kyrne får bare spise det gresset som er i dette området, og kraftfor kan slett ikke brukes. Det er ingen kunstige tilsetningsstoffer her, det er kun kalveløype og salt som tilsettes.

Nå begynner det å ligne på noe her…..

og her er det like før ostene skal henge til tørk

i disse formene ligger osten i to-tre dager….

her ligger de med press….

og så er det saltlake i omtrent 20 dager

Det er her som det er mange steder hvor det drives med tradisjoner. Vanskelig å få ungdommen til å overta og videreføre tradisjonene. Jeg håper virkelig at denne familiebedriften , ja de andre også, kan leve videre.

Endelig på sin hylleplass

Ostene blir kontrollert flere ganger. På osten kan det leses hvilket år, produsent, ja til og med hvilken gård melken kommer fra. Den lagres i minst 24 mnd. Etter et års lagring blir den kontrollert og evaluert. De ostene som blir godkjent blir merket og så modnes de et halvt år til for så å bli testet igjen….

Kontroll, og denne var i orden. Lik lyd over det hele. Denne karen har nok gjort dette før….

Her er det mat som produseres så påkledningen være riktig. Og riktig så kledelig var det jo på disse to…

Smaksprøver etter hele runden er obligatorisk, og jeg var vel en av de få som likte den ferskeste kremaktige best…..

Denne turen til ostefabrikken gikk veldig fint med rullestol. Det var bare et problem, eller kunne være et problem og det var toalettet. Det var bare et hull i gulvet som det ofte er på landsbygda, dårlig egnet for en rullestolbruker. Ikke så enkelt for noen med dårlige knær heller. Men neste sted vi kom til, skinkefabrikken, der var det helt perfekte forhold, så det er jo bare å planlegge litt så går det veldig bra…

Her er det ganske mange stabler…

…og det var her jeg fikk virkelig respekt for en fabrikk (og for en ost som jeg egentlig ikke liker), som lager tusenvis av oster, for hånd, uten maskiner, uten kunstige tilsetningstoffer. Det er imponerende på alle måter…..og vi iler videre til parmaskinke-fabrikken……

og vår utrolige reiseoperatør er fremdeles Kollene ved Parma:

Reklame